2015-02-15

Om å ta seieren på forskudd.

Mesteparten av mitt yrkesaktive liv har jeg tilbrakt som utvikler -- omgitt av mennesker som er smartere enn meg og der hva du kan gjøre eller hva du kan levere er viktigere enn hva du kan drømme opp.   Og før du tror jeg sier at de var smartere enn meg av falsk beskjedenhet;  endel av folkene jeg snakker om har skrevet kulturmodifiserende programvare du bruker hver dag eller har skrevet lærebøkene du leste på universitetet.

At folk har gode ideer selvfølge.  At et ganske stort antall av de som har gode ideer kunne tenke seg å realisere dem likeså.  At de klarer å realisere disse grandiose visjonene er ikke en selvfølge.  Faktisk er det veldig langt fra å være selv beskjeden virkelighet.

Det største sjokket når jeg for noen år siden begynte å bevege meg utenfor rene teknologimiljøer var hvor virkelighetsfjerne og stormannsgale folk kan være.  Noe av det mest pinlige var å bli konfrontert med folk som liker å tenke på seg selv som gründere og som skrev forretningsplaner som var som dårlig science fiction.

Dårlig science fiction er science fiction der man beskriver en virkelighet som ikke kan avledes av noe som er plausibelt. "Ta-daa!  Så akselererer vi til 5 ganger lyshastigheten".  Sånt tenner meg ikke.  Det er ikke noe for intellektet å fordøye.  Det er tåpelig såpeopera med utrolig teknologi som litterær staffasje for å ta oppmerksomheten bort fra det litterære venstrehåndsarbeidet.

Ditto for dårlige forretningsplaner.  Vi lager X og så skjer det noe magisk og så selger vi sjappa for en milliard.


Kanskje enda verre er det med den særegne formen for idiot som tar seieren på forskudd.  Jeg har opplevd å møte opp på arrangement der det jeg skulle jobbe med skulle annonseres.  Bare for å oppdage at det blir omtalt som "dette skal redde sjappa og bli fremtiden vår".

Jeg så skamfult ned i gulvet og hadde lyst til å bare forsvinne i løse lufta:  vi har jo for faen ikke begynt på jobben ennå. Vi vet strengt tatt ikke om det er mulig -- vi skal tross alt prøve å få en giktbrudden gammel hund til å gjøre helt nye triks.  Ikke nok med det:  vi ble fremstilt som genier. De kunne like gjerne pekt på meg og sagt "denne fyren er smart -- dere er idioter".  De kunne ikke ha skapt mer fiendtlighet om de hadde prøvd.  Kjempemessig lederskap.

Jeg så på det vi drev med som risikabelt, men nødvendig.  Det var vel omtrent 30-40% sjanse for å lykkes.  Og på scenen stod det en fyr som ikke bare hadde innkassert seieren allerede, men som samtidig sørget for at alle andre i rommet hatet oss.  Fantastisk.  I løpet av 10 minutter forverret oddsene seg målbart.

Man oppnår ikke en dritt ved å ta seire på forskudd.  Og man oppnår ikke en dritt når man knytter urealistiske forventninger til noe som har en ganske stor sjanse for å enten tryne eller kreve svært lang tid for å bære frukter.  Å skape forventninger om snarlig gevinst er tåpelig.

Det er forskjell på å sikte høyt og å ta det for gitt at man kommer til å lykkes.

Hvilket bringer oss til noe jeg snublet over i avisa i dag.


Dette minner litt om når finansklyser med glatt sleik proklamerer at en eller annen aksje "skal opp" eller "skal ned".  Ønsketenkende futurum.  Helst brukt med ufrivillig komisk effekt når man prøver å selge en eller annen forestilling til et lettlurt publikum.  Eventuelt dårlig science fiction, der noe presenteres uten at det er underbygget med noen plausibel forklaring.
Et stykke ned i artikkelen finner vi mer pinligheter.



Tre år?

Uten at jeg har noen førstehåndsinformasjon om det vil jeg regne med at det er kloke hoder i Gyldendal som jobber med å realisere denne visjonen. Som storkonsument av bøker har jeg dog ikke opplevd at dette arbeidet manifesterer seg på noen måte som er merkbar for meg.  Hvis jeg skal lese norske forfattere skjer det ved at jeg kjøper bøkene via Amazon eller lignende.  Norske forlag har ikke klart å gjøre seg selv synlige eller relevante der jeg oppholder meg.

Om jeg skal få komme med et lite tips her:  litt mindre pompøst prat og litt mer action.  Istedenfor å fortelle alle hvor bra det skal bli, bruk heller energien på å støtte de i sjappa di som forsøker å gjøre noe med saken.  Støtt de i sjappa som våger seg ut på tynn is og som står i fare for å bli sabotert av bebrillede autistiske revisortyper som blir dritnervøse av ethvert avvik fra rutinene de er vant med og som spar rikelig med sand i maskineriet for innovasjon.   I motgang tenderer folk til å falle tilbake på det de er komfortable med -- ikke det som er strategisk lurest.

Det siste de trenger er at noen innkasserer seieren på deres vegne før publikum har sett noen som helst indikasjon på at det dere driver med har noen effekt.

Regn med at ting tar tid.  Det skal prøves og feiles endel når man skal omstille seg.  Spesielt når man er nesten 15 år på etterskudd.  Det er endel mennesker som nødvendigvis må ut fordi de ikke evner å omstille seg og det er antagelig endel mennesker som må inn.  Noen av de som må inn kommer til å skremme livskiten av deg fordi du ikke forstår dem og de ikke gir deg den respekten du føler deg berettiget til.

Som om det å sitte å dingle med beina i 15 år mens Amazon spiser kaken din er noe som gjør deg berettiget til respekt.

Og apropos de som skal ut:  start øverst.  Å iverksette en omstillingsprosess med bakstreverske "tradisjonsrike" ledere er i beste fall ekstremt tidkrevende og i verste fall umulig.  Du kan ansette all verdens superstjerner, men du kommer ikke i mål om de ledes av noen som mister motet og søker tilflukt i det de opplever som kjent og trygt når de opplever litt motgang.

Lykke til.

2013-06-16

Utviklerens dilemma

Med mindre du har bodd i en hule de siste 10 årene kan du ikke unngå å ha hørt om hvordan utstrakt bruk av dataanalyse skal gjøre hverdagen vår bedre.  Ved å samle inn og analysere loggdata om hva vi foretar oss på nettet, hva vi kjøper, hva vi ser på og hva vi liker skal tjenester bli flinkere til å forutsi våre behov og våre ønsker.  Og vi liker dette.  Vi liker at Amazon vet hvilke bøker vi ser etter og kanskje hjelper oss med å finne bøker som er enda bedre enn de bøkene vi først trodde vi ønsket å kjøpe.  Og vi synes det er fint når filmtjenester hjelper oss å finne frem til de filmene vi ønsker å se uten at vi behøver å vasse rundt i en masse innhold vi ikke er interessert i.

Vi forventer i mye større grad enn før at tjenester vi bruker skal være nær sagt synske med tanke på å tilfredsstille våre behov og lyster -- og vi sutrer og bærer oss når de ikke er det.  Vi har blitt bortskjemt med årene.  Disse teknologiene har blitt veldig bra, men det har skjedd så gradvis at de fleste av oss ikke tenker over hvor langt vi har kommet.

Men disse tingene har en prislapp.  Den utstrakte innsamlingen av data gjør oss ekstremt sårbare.

Det er alltid en risiko for at slike data lekker.  Men det er ikke dette som er den største trusselen.  Den største trusselen er at staten i stadig større grad ønsker å legge sine klamme fingre på disse dataene.  Dersom et kommersielt selskap lekker data eller misbruker dem får dette kommersielle konsekvenser.  Fra tap av omdømme, med kundeflukt som resultat, til søksmål.

Når staten, med loven i hånd begår overgrep, er det langt færre ting man kan gjøre med saken.  I teorien heter det seg at man kan kvitte seg med folkevalgte som handler i konflikt med våre interesser -- i realiteten er dette forferdelig naivt.  Det var ingen som ba om (den forrige) justisministerens avgang da denne mente man burde få overvåke innbyggere uten skjellig grunn til mistanke.  Det var ingen som gav de to siste kulturministrene en skrape da først den ene, så den andre, entusiastisk gav sin tilslutning til at vi ikke bare skal bedrive sensur av Internettet, men at vi skal la kommersielle interesser diktere hva som skal sensureres.

Og det var et skammelig skue når Stortinget vedtok Datalagringsdirektivet uten spesielt stor motstand i folket.  Et nær totalitært grep som de færreste folkevalgte later til å ha forstått rekkevidden av.

Dette gjør at jeg som utvikler har et dilemma.  På den ene siden har jeg lyst til å bygge systemer som samler store mengder data og gjør produkter jeg jobber på mye bedre.  For det er det kundene forventer.  De vil ha intelligente produkter som bare gjør de riktige tingene.  På den annen side vet jeg at slike systemer kan misbrukes -- og at det er stadig større politisk vilje til å gjøre nettopp det.

Og jeg er ikke redd for at selskaper skal misbruke disse dataene -- jeg er redd for at staten skal misbruke dem.

Dette understreker hvor viktig det er at hvermansen hjelpes med å forstå denne problemstillingen.  Og det understreker hvilket ansvar velgere har for å finne ut hvordan vi kan holde våre folkevalgte ansvarlige for potensielt farlige valg de tar.

(En av grunnene til at jeg tenker mye på dette om dagen er fordi jeg på fritiden drodler på et system for å analysere trafikkmønstre på veinettet i Trondheim.  Problemet jeg har er at det samme systemet vil kunne misbrukes til å spionere på enkeltindividers bevegelser med litt høyere oppløsning enn det som er tilfelle i dag -- og det gjør at jeg har store tvil om jeg burde bruke tid på dette.  Jeg stoler ikke på at våre folkevalgte er i stand til å opptre tilstrekkelig ansvarlig til at jeg med god samvittighet kan lage et slikt verktøy)

2013-02-05

Fremtiden er lys, men er den lys nok?

Som finansminister i Norge har man ingen grunn til å være selvtilfreds.  Enhver idiot kan være finansminister når man har et hull i Nordsjøen som det spruter penger opp av.  Flere hull faktisk.  I ytterste konsekvens betyr det også at regjeringen og statsministeren har et visst spillerom det ikke er deres europeiske kolleger forunt.

Faktisk har hele Norge et pusterom.  Og jeg tror det gjør oss litt late.  Vi har ingen grunn til å piske oss selv til å bli et produktivt folkeferd.  Vi er ikke så verst smarte -- men vi har håpløse forbilder og vi får nesten ikke til noenting i forhold til hvor smarte vi angivelig er.

Generasjonen til mine foreldre var en gjeng bortskjemte sutrepaver.  Skjermet av generasjonen som kom før dem ble de prinsippløse og ryggradsløse som politikere -- og late, egoistiske arbeidstagere som var opptatt av ferie og å få pensjonert seg så fort som mulig.  De gjør ikke dette av ondskap.  De bare tar velferdsstaten for gitt.

Min generasjon er den naive og uheldige generasjonen.   Prinsippløse er vi også.  Til dels så prinsippløse at det er vondt å tenke på.  Vi tror folk vil oss vel, vi tror ting ordner seg og vi kommer til å bli de første til å oppleve Norge etter at baby-boomerne har utarmet sosialbudsjett som den første av flere svermer med gresshopper som periodisk vil trekke Norge ned på knærne. 

Min generasjon, og mine foreldres generasjon, kjørte Norge i dass.  Men det er så vanskelig å se at vi har problemer når gevinstene fra naturressurslotteriet ennå gjør livet enkelt og behagelig og vi til stadighet dukker opp i disse nasjonalmasturbasjonslistene over "beste steder å leve".  Det er en forbannelse.  Det gir lederne våre feil fokus.

Når jeg snakker med studenter i dag så slår det meg at de er mye smartere enn vi var. Det er betraktelig færre pappagutter med stiv krage som stinker øl.  De stiller intelligente spørsmål.  De verdsetter kreativitet.  De spør ikke om lønnsnivået.  (Eller i alle fall spør de ikke meg om sånt).

Men vil de lykkes i å transformere Norge til et land der vi lager ting av verdi istedenfor å dyrke forbilder som ikke kan lære oss noe som helst?  Northug, Røkke, Fredriksen og Stordalen er ekstremt dårlige forbilder.   Men det er disse forbildene avisene vil ha oss til å dyrke.

Sport og grådighet. 

Min generasjon mislykkes.  Lykkes generasjonen som kommer etter oss?  Jeg tror de har sunnere holdninger i alle fall.

2012-06-07

Det blir ikke noe norsk Apple

Jeg har aldri hørt om Simen Vier Simensen, men han er sikkert smart.  De pleier å si at de som jobber for McKinsey skal være smarte. 


I "Kanskje vi kunne hatt en Apple i Norge" påpeker han, helt korrekt, at Norske selskaper har det med å forsvinne ut av norsk eierskap tidlig.  Undeforstått før de har fått realisert potensialet sitt.  Det er korrekt.  Jeg tror alle er enige om det.  (Dog er det diskutabelt om FAST var i "norsk eie" som sådan, men la oss ikke gå dit).


Det neste han sier, på sett og vis i samme åndedrag, er at "forholdene må legges til rette".  Det snakkes om stimulering av aktivt privat eierskap og, selvsagt, formueskatt.  Den plata der er jeg litt lei av.


Jeg er ikke enig.  Det er ikke statens manglende tilrettelegging som er problemet.  Problemet med å starte, og deretter drive, teknologiselskaper finner du litt lenger ned i artikkelen:  et bilde av spradebassen Stordalen.  Det er ikke så mye Stordalen i seg selv som er problemet, men det faktum at han er et forbilde for finansfolk i Norge.  Stordalen driver ikke med innovasjon.  Vi dyrker ikke folk som driver med innovasjon i Norge.  Vi dyrker de som farmer penger på tradisjonelt vis.  Eiendom, spekulasjon, olje, fisk, dagligvarer og frakt av disse rundt om i verden.


Det er det første problemet man støter på:  det finnes ikke seriøse investorer og eiere for teknologiselskaper i Norge.  Du har spekulanter og spradebasser som av og til strør litt penger rundt seg i champagnerus, men veldig lite konsistent og synlig finansiering og oppfølging av oppstartselskaper som har potensiale.


Spesielt i den fasen der man må ta et valg:  skalere opp eller selge.


Det neste problemet er at det ikke finnes ledere til disse selskapene.  Du har folk som kan administrere dem en stund, men sterke, visjonære personligheter som kombinerer dyp teknisk forståelse med forretningssans og et brukbart internasjonalt nettverk, finner du nesten ikke.  Bare se på de menneskene som leder de store, triste IT-selskapene i Norge -- folk i ufiks dress med merkantil bakgrunn som knapt har tatt i teknologi noensinne.


Det blir ikke noe norsk Apple før vi løser problemet med manglende investorer og mangelen på egnede ledere.

2012-05-04

Tøvete debatt om Baksaas

Jeg jobber i Telenor.  Det gjør at Baksaas egentlig er sjefen min.  Jeg kjenner ikke Baksaas personlig, men jeg har møtt ham et par ganger og kanskje vekslet et par ord.  Jeg kan ikke si at jeg vet så veldig mye om det Baksaas må jobbe med til daglig, men man trenger ikke så veldig mye fantasi for å forestille seg at virkeligheten hans er veldig annerledes fra din og min.

Mannen er sjef for Telenor -- et passe stort internasjonalt selskap som omsetter for milliarder og som opererer i et knippe bransjer der alle står på hodet om dagen og ingen riktig vet eksakt hvordan fremtiden ser ut.  Jeg tipper nesten ingen av dere kjenner noen som har en sånn jobb.

Man kan mene hva man vil om det som skjer i toppen av Telenor om dagen, men jeg synes spesielt ett aspekt ved det som skrives i avisen om dagen er usaklig:  nå skal dette plutselig handle om penger og Baksaas' kompensasjon.  Dette er tøvete.  Av to årsaker.

Den ene årsaken er at Baksaas tjener relativt moderat med penger i forhold til den jobben han har.  Det er ikke noe råflott over den kompensasjonen han får.  Jeg kjenner flere mennesker som tjener mer penger enn Baksaas i langt mindre senior stillinger enn det han har.  Man kunne doblet og tredoblet kompensasjonspakken hans uten at det ville sett merkelig ut.

Den andre årsaken er at jeg ikke tror folk egentlig skjønner hvilken oppofring som kreves for å ha jobben til Baksaas.  Hvis du er sjef i Telenor så er det livet ditt.  Hele livet ditt.  Du kan kanskje ta deg en kort pust i bakken nå og da, men solen går aldri ned over problemene du er nødt til å bry seg om.  De fleste av oss har ingen mulighet for å kunne forestille oss hva det vil si å leve slik.

Hvor mye penger skal du ha for å gi bort de mest produktive årene av livet ditt?

Det blir litt usaklig når folk som smører matpakka si og kan ta bussen til jobb hver morgen plutselig skal begynne å mene at Baksaas må gå av fordi han tjener for godt.  Skal vi ha en debatt om ledere så la det heller handle om jobben de gjør.

2012-03-09

Treg humor

Folk snakker pent om "slow food".  Det skal liksom være bra saker det.  Trege karbohydrater og hva de nå kaller det.  Tregt er bra når det gjelder ting du putter i munnen.

"NAV" er litt sånn.  TV-serien med Atle Antonsen & co, altså.  Og "Lilyhammer" selvsagt, med Trond Fausa Aurvåg;  Norges offisielt mest tafatte stereotyp.  Kritikerne liker ikke de greiene her.  Den dagsaktuelle norske humoren er litt for treg for kritikerne.  Kritikerne er skikkelig gjerrige med terningkastene.

Jeg synes den saktmodige humoren er kul jeg.  Jeg synes det er morsommere å se saktmodig tulling med offentlige etater enn oransje mennesker som har seg på TV.

2012-02-26

Til norske forlag og bokhandler.

Det siste halvåret har jeg konsumert ganske mange bøker av norske forfattere.  I form av lydbøker.  Jeg lytter til lydbøker så å si daglig.  Det er perfekt mens man kjører bil, trener eller gjør husarbeide.

Det som er litt rart at alle disse lydbøkene er på engelsk.  Og de er kjøpt i en amerikansk online bokhandel.

Jeg har kjøpt noen lydbøker på norsk i norge av norske bokhandler på nett, men det er dyrt og klønete.  

Misforstå meg rett.  Audible er ikke storartet, men sjappa fungerer greit nok.  Audible har en ganske ræva online-butikk og app'en deres for å spille av ting er ... bare marginalt mindre uegnet til lydbøker enn den vanlige playeren til iPhone.  

Men det er ikke så dyrt og så tragisk som de norske tilbudene.

Jeg er storkonsument av lydbøker.  Jeg har penger.   Hva med å se på meg som en potensiell kunde?

2011-12-28

Huitfeldt kaster stein i glasshus.

Det er nesten litt komisk at kulturminister Anniken Huitfeldt kritiserer forlag for manglende evne til å tilpasse seg forandringene i hvordan vi konsumerer innhold.  Det er komisk fordi Huitfeldt ved andre anledninger har foreslått å ofre viktige demokratiske prinsipper som et ledd i å bistå innholdsindustrien.

Hun har tatt til orde for at nettet skal underlegges statlig sensur.  At dette er en grei avveining i forhold til det å beskytte sviktende forretningsmodeller på bekostning av viktige prinsipper i et liberalt demokrati.

Huitfeldt må gjerne kritisere forlagsbransjen.  De trenger å få høre at deres bakstreverske og ekstremt lite proaktive holdning driver konsumenter til utenlandske forlag som har fått orden på distribusjonen sin.  Det er bra at kulturministeren benytter sin posisjon til å gi forlagene en smekk på fingrene for å ha sovet i timen.

Dog skal man huske at Huitfeldt ikke akkurat er noe lysende eksempel med tanke på utøvelsen av hennes eget virke.  Det er svært sørgelig at en minister i et liberalt demokrati er såvidt ubevisst sitt samfunnsansvar at hun aktivt søker å avgrense hardt tilkjempet frihet for å beskytte industrier hun selv mener ikke gjør tilstrekkelig arbeide for å tilpasse seg endringer i konsumenters ønsker og vaner.

Det er ikke til å komme utenom at hun selv er en del av problemet ved å fokusere på tiltak som ikke vil ha noen effekt.  Men det er enda mer skremmende at hun ivrer for den typen inngrep i folks frihet som vi forbinder med totalitære regimer.

Jeg sa "nesten komisk", for det er selvsagt ingenting som er morsomt med en prinsippsvak døråpner for avdemokratisering som ikke er i stand til å innse at hun representerer de bakstreverske holdningene som har brakt forlagsbransjen ut i uføre.

2011-09-14

Biler, Børst og Birken

For et par år siden kom det en fyr bort til meg etter at jeg hadde holdt et foredrag.  Han var fra Microsoft og spurte meg hvordan man skulle få til innovasjon i Norge.  Ekte innovasjon.  Sånn innovasjon som resulterer i at man faktisk starter virksomheter og så driver dem.

Jeg har tenkt endel på det spørsmålet siden.  Det var et godt spørsmål.  Det fortjener å grubles på.

Men før man kan begynne å lete etter svar må man først finne ut hvilket problem det er man skal løse.  Eller...nå er det strengt tatt ikke sant.  Man MÅ ikke.  Man kan f.eks være politiker og backe opp fagre ord ytret løssluppent i valgkampens hete om å stimulere næringsliv ved å brenne opp noen millioner i form av støtte til gryende virksomheter.  En kuriøs sport der man gir folk akkurat penger nok til at de kaster bort tid på å grafse etter dem -- men ikke nok til å faktisk kunne utrette noe.

Det er helt sikkert ikke bare ett problem man må løse, men det mest påfallende er at det finnes ikke ledere for teknologibedrifter i Norge.  Folk som kan både teknologi og bisniss.  Og som mener noe og vil noe.

Åjoda, tenker du.  Du kjenner sikkert flere.  Ja, men problemet er at du kjenner antagelig ikke en kjeft som kan bygge en bedrift, gjøre den lønnsom, slå gjennom internasjonalt og så beholde eierskapet over bedriften istedenfor å selge den og så slå din egen verdensrekord i harry nitten ganger på rad.

Fravær av ledere betyr at du får useriøse investorer.  Jeg husker da Stordalen og Spetalen kjøpte seg inn i et selskap jeg jobbet i.  "Langsiktig eierskap", brølte Stordalen så hele første rad ble fuktige i ansiktet.  Noen uker senere var de ute av selskapet igjen.  Hans idé om "innovasjon" er å gi sitt bifall til Røkkes gravstein over Norsk driftighet som skal bygges på Fornebu.

I dag slo det meg hvor noe av denne mentaliteten lettest kan beskues.  Denne gi-opp mentaliteten.  Det er bare å lese Dagens Næringsliv.

Bare ta Birken.  Å lese om bedriftsledere som gjør det tusenvis av andre mosjonister gjør er i grunnen bare litt stusselig.  Og kjedelig. Hvis du på død og liv må være alfahann så gjør det skikkelig.  Gjør som Jens Balchen og sykle tvers over USA solo, for så å si "det var overraskende lett".

Det skrives om dyre, men for det meste, uspennende biler.  Og om vin.  Og av og til om klokker og annet tjafs for at guttehvalper skal vite hva de skal blåse fem månedslønner på slik at de kan late som om de tjener mye penger.

Hele blekka drypper av at man skal aspirere til ting som egentlig er lavthengende frukt om man er det minste drevet.  Og det er problemet.  Det handler ikke om å gjøre noe bra.  Det handler om å ha nok penger til å være harry.

2011-08-06

Lesebrett

I "Bretteldoradoet som uteble" later det til at forfatteren overser hva hovedforskjelen mellom app-basert avislesing og browser-basert avislesing egentlig består i.  For å gjøre sammenligningen noe enklere:  forestill deg en situasjon der du for hver TV-kanal du ønsker tilgang til trenger en egen, fysisk dekoder.   Vil du ha 12 ulike TV-kanaler trenger du 12 ulike dekodere.  Stablet oppå hverandre, og der et kanalbytte krever at du trekker ut og plugger inn ledninger.

Omtrent slik føles det å lese nettaviser via en app versus det å lese dem via en browser.  Og det er ikke bare slik med aviser.  Film og TV på nett er litt på samme måten.  Innholdsleverandørene er så opptatt av eget brand at de aktivt ødelegger for seg selv.  Det siste de ønsker er å gi konsumenten det konsumenten virkelig vil ha:  brukervennlighet og en opplevelse som er tilpasset hvordan brukere virkelig konsumerer innhold.

Det er forståelig at innholdsleverandører vil ha kontroll med uttrykket sitt -- hvordan innholdet presenteres til brukeren.  Det er også forståelig at de, i likhet med portaltankegangen på slutten av 90-tallet, er livredde for at det skal være for lett for kundene å hoppe mellom innholdsleverandører.  Det er forståelig fordi deres forståelse av brukeren og endringene i brukerens oppfatning av verden fremdeles er ganske umoden.

Jeg bruker forøvrig "lesebrett" av ulike slag veldig aktivt.  Men jeg gidder ikke kaste bort tid på å benytte app'er som er spesifikke for én enkelt avis eller ett enkelt mediehus.  Det passer ikke inn i måten jeg konsumerer nyheter og annet lesestoff på.