Det er nesten litt komisk at kulturminister Anniken Huitfeldt kritiserer forlag for manglende evne til å tilpasse seg forandringene i hvordan vi konsumerer innhold. Det er komisk fordi Huitfeldt ved andre anledninger har foreslått å ofre viktige demokratiske prinsipper som et ledd i å bistå innholdsindustrien.
Hun har tatt til orde for at nettet skal underlegges statlig sensur. At dette er en grei avveining i forhold til det å beskytte sviktende forretningsmodeller på bekostning av viktige prinsipper i et liberalt demokrati.
Huitfeldt må gjerne kritisere forlagsbransjen. De trenger å få høre at deres bakstreverske og ekstremt lite proaktive holdning driver konsumenter til utenlandske forlag som har fått orden på distribusjonen sin. Det er bra at kulturministeren benytter sin posisjon til å gi forlagene en smekk på fingrene for å ha sovet i timen.
Dog skal man huske at Huitfeldt ikke akkurat er noe lysende eksempel med tanke på utøvelsen av hennes eget virke. Det er svært sørgelig at en minister i et liberalt demokrati er såvidt ubevisst sitt samfunnsansvar at hun aktivt søker å avgrense hardt tilkjempet frihet for å beskytte industrier hun selv mener ikke gjør tilstrekkelig arbeide for å tilpasse seg endringer i konsumenters ønsker og vaner.
Det er ikke til å komme utenom at hun selv er en del av problemet ved å fokusere på tiltak som ikke vil ha noen effekt. Men det er enda mer skremmende at hun ivrer for den typen inngrep i folks frihet som vi forbinder med totalitære regimer.
Jeg sa "nesten komisk", for det er selvsagt ingenting som er morsomt med en prinsippsvak døråpner for avdemokratisering som ikke er i stand til å innse at hun representerer de bakstreverske holdningene som har brakt forlagsbransjen ut i uføre.
2011-12-28
2011-09-14
Biler, Børst og Birken
For et par år siden kom det en fyr bort til meg etter at jeg hadde holdt et foredrag. Han var fra Microsoft og spurte meg hvordan man skulle få til innovasjon i Norge. Ekte innovasjon. Sånn innovasjon som resulterer i at man faktisk starter virksomheter og så driver dem.
Jeg har tenkt endel på det spørsmålet siden. Det var et godt spørsmål. Det fortjener å grubles på.
Men før man kan begynne å lete etter svar må man først finne ut hvilket problem det er man skal løse. Eller...nå er det strengt tatt ikke sant. Man MÅ ikke. Man kan f.eks være politiker og backe opp fagre ord ytret løssluppent i valgkampens hete om å stimulere næringsliv ved å brenne opp noen millioner i form av støtte til gryende virksomheter. En kuriøs sport der man gir folk akkurat penger nok til at de kaster bort tid på å grafse etter dem -- men ikke nok til å faktisk kunne utrette noe.
Det er helt sikkert ikke bare ett problem man må løse, men det mest påfallende er at det finnes ikke ledere for teknologibedrifter i Norge. Folk som kan både teknologi og bisniss. Og som mener noe og vil noe.
Åjoda, tenker du. Du kjenner sikkert flere. Ja, men problemet er at du kjenner antagelig ikke en kjeft som kan bygge en bedrift, gjøre den lønnsom, slå gjennom internasjonalt og så beholde eierskapet over bedriften istedenfor å selge den og så slå din egen verdensrekord i harry nitten ganger på rad.
Fravær av ledere betyr at du får useriøse investorer. Jeg husker da Stordalen og Spetalen kjøpte seg inn i et selskap jeg jobbet i. "Langsiktig eierskap", brølte Stordalen så hele første rad ble fuktige i ansiktet. Noen uker senere var de ute av selskapet igjen. Hans idé om "innovasjon" er å gi sitt bifall til Røkkes gravstein over Norsk driftighet som skal bygges på Fornebu.
I dag slo det meg hvor noe av denne mentaliteten lettest kan beskues. Denne gi-opp mentaliteten. Det er bare å lese Dagens Næringsliv.
Bare ta Birken. Å lese om bedriftsledere som gjør det tusenvis av andre mosjonister gjør er i grunnen bare litt stusselig. Og kjedelig. Hvis du på død og liv må være alfahann så gjør det skikkelig. Gjør som Jens Balchen og sykle tvers over USA solo, for så å si "det var overraskende lett".
Det skrives om dyre, men for det meste, uspennende biler. Og om vin. Og av og til om klokker og annet tjafs for at guttehvalper skal vite hva de skal blåse fem månedslønner på slik at de kan late som om de tjener mye penger.
Hele blekka drypper av at man skal aspirere til ting som egentlig er lavthengende frukt om man er det minste drevet. Og det er problemet. Det handler ikke om å gjøre noe bra. Det handler om å ha nok penger til å være harry.
Jeg har tenkt endel på det spørsmålet siden. Det var et godt spørsmål. Det fortjener å grubles på.
Men før man kan begynne å lete etter svar må man først finne ut hvilket problem det er man skal løse. Eller...nå er det strengt tatt ikke sant. Man MÅ ikke. Man kan f.eks være politiker og backe opp fagre ord ytret løssluppent i valgkampens hete om å stimulere næringsliv ved å brenne opp noen millioner i form av støtte til gryende virksomheter. En kuriøs sport der man gir folk akkurat penger nok til at de kaster bort tid på å grafse etter dem -- men ikke nok til å faktisk kunne utrette noe.
Det er helt sikkert ikke bare ett problem man må løse, men det mest påfallende er at det finnes ikke ledere for teknologibedrifter i Norge. Folk som kan både teknologi og bisniss. Og som mener noe og vil noe.
Åjoda, tenker du. Du kjenner sikkert flere. Ja, men problemet er at du kjenner antagelig ikke en kjeft som kan bygge en bedrift, gjøre den lønnsom, slå gjennom internasjonalt og så beholde eierskapet over bedriften istedenfor å selge den og så slå din egen verdensrekord i harry nitten ganger på rad.
Fravær av ledere betyr at du får useriøse investorer. Jeg husker da Stordalen og Spetalen kjøpte seg inn i et selskap jeg jobbet i. "Langsiktig eierskap", brølte Stordalen så hele første rad ble fuktige i ansiktet. Noen uker senere var de ute av selskapet igjen. Hans idé om "innovasjon" er å gi sitt bifall til Røkkes gravstein over Norsk driftighet som skal bygges på Fornebu.
I dag slo det meg hvor noe av denne mentaliteten lettest kan beskues. Denne gi-opp mentaliteten. Det er bare å lese Dagens Næringsliv.
Bare ta Birken. Å lese om bedriftsledere som gjør det tusenvis av andre mosjonister gjør er i grunnen bare litt stusselig. Og kjedelig. Hvis du på død og liv må være alfahann så gjør det skikkelig. Gjør som Jens Balchen og sykle tvers over USA solo, for så å si "det var overraskende lett".
Det skrives om dyre, men for det meste, uspennende biler. Og om vin. Og av og til om klokker og annet tjafs for at guttehvalper skal vite hva de skal blåse fem månedslønner på slik at de kan late som om de tjener mye penger.
Hele blekka drypper av at man skal aspirere til ting som egentlig er lavthengende frukt om man er det minste drevet. Og det er problemet. Det handler ikke om å gjøre noe bra. Det handler om å ha nok penger til å være harry.
Følg meg på twitter her.
2011-08-06
Lesebrett
I "Bretteldoradoet som uteble" later det til at forfatteren overser hva hovedforskjelen mellom app-basert avislesing og browser-basert avislesing egentlig består i. For å gjøre sammenligningen noe enklere: forestill deg en situasjon der du for hver TV-kanal du ønsker tilgang til trenger en egen, fysisk dekoder. Vil du ha 12 ulike TV-kanaler trenger du 12 ulike dekodere. Stablet oppå hverandre, og der et kanalbytte krever at du trekker ut og plugger inn ledninger.
Omtrent slik føles det å lese nettaviser via en app versus det å lese dem via en browser. Og det er ikke bare slik med aviser. Film og TV på nett er litt på samme måten. Innholdsleverandørene er så opptatt av eget brand at de aktivt ødelegger for seg selv. Det siste de ønsker er å gi konsumenten det konsumenten virkelig vil ha: brukervennlighet og en opplevelse som er tilpasset hvordan brukere virkelig konsumerer innhold.
Det er forståelig at innholdsleverandører vil ha kontroll med uttrykket sitt -- hvordan innholdet presenteres til brukeren. Det er også forståelig at de, i likhet med portaltankegangen på slutten av 90-tallet, er livredde for at det skal være for lett for kundene å hoppe mellom innholdsleverandører. Det er forståelig fordi deres forståelse av brukeren og endringene i brukerens oppfatning av verden fremdeles er ganske umoden.
Jeg bruker forøvrig "lesebrett" av ulike slag veldig aktivt. Men jeg gidder ikke kaste bort tid på å benytte app'er som er spesifikke for én enkelt avis eller ett enkelt mediehus. Det passer ikke inn i måten jeg konsumerer nyheter og annet lesestoff på.
Omtrent slik føles det å lese nettaviser via en app versus det å lese dem via en browser. Og det er ikke bare slik med aviser. Film og TV på nett er litt på samme måten. Innholdsleverandørene er så opptatt av eget brand at de aktivt ødelegger for seg selv. Det siste de ønsker er å gi konsumenten det konsumenten virkelig vil ha: brukervennlighet og en opplevelse som er tilpasset hvordan brukere virkelig konsumerer innhold.
Det er forståelig at innholdsleverandører vil ha kontroll med uttrykket sitt -- hvordan innholdet presenteres til brukeren. Det er også forståelig at de, i likhet med portaltankegangen på slutten av 90-tallet, er livredde for at det skal være for lett for kundene å hoppe mellom innholdsleverandører. Det er forståelig fordi deres forståelse av brukeren og endringene i brukerens oppfatning av verden fremdeles er ganske umoden.
Jeg bruker forøvrig "lesebrett" av ulike slag veldig aktivt. Men jeg gidder ikke kaste bort tid på å benytte app'er som er spesifikke for én enkelt avis eller ett enkelt mediehus. Det passer ikke inn i måten jeg konsumerer nyheter og annet lesestoff på.
Følg meg på twitter her.
2011-05-22
Anniken Huitfeldt, hva med å løse problemer istedenfor å skape dem?
Anniken Huitfeldt er svært ivrig på å komme fildelingen til livs her til lands. Selv om det gir en ekkel bismak at hun hovedsaklig later til å lytte til organisasjoner som forvalter rettighetene til åndsverk når hun skal forme meningene sine, må vi anta at hun handler i god tro. Vi må anta at Anniken Huitfeldt tror det hun gjør har noe for seg.
Jeg tror ikke det Huitfeldt holder på med har noe for seg, og jeg skulle ønske at Huitfeldt brukte tiden og posisjonen sin bedre.
Det som har kommet veldig i bakgrunnen i denne debatten er hvilke tiltak som faktisk reduserer ulovlig deling av innhold.
Grunnen til at nettsteder som The Pirate Bay og andre, mindre kjente nettsteder for deling av innhold florerer er ikke fordi folk på død og liv ønsker å stjele innhold, men fordi innhold per i dag er vanskelig tilgjengelig via lovlige kanaler. Dersom jeg ønsker å se en gitt film, eller en TV-serie, er det liten sjanse for at jeg finner den på noen av de lovlige filmtjenestene jeg har tilgang til. Filmtjenester på nett tilgjengelig i Norge har omtrent samme utvalg som de første videobutikkene hadde tidlig på 80-tallet: du finner en og annen "nyhet" som var hot for flere måneder siden og en rikholdig back-catalog av søppel ingen gidder å se.
Og det er ikke fordi filmtjenestene på nett er kjipinger. Det er fordi rettighetshaverne uavlatelig stikker kjepper i hjulene for at filmtjenestene skal få selge innhold konsumenten vil ha.
I helgen fikk jeg lyst til å se spaghettiwestern med Sergio Leone. Jeg har dem på DVD et sted, men siden jeg nettopp har flyttet har jeg ingen anelse om hvor de befinner seg. Så jeg sjekket på de filmtjenestene jeg har tilgang til. Ingenting. Av ren nysgjerrighet, mens jeg skrev dette blogginnlegget, sjekket jeg The Pirate Bay. Gitt søkeresultatet vil jeg tippe at det ville ta kanskje en time eller så å laste ned én av filmene. I bedre kvalitet enn det jeg har på DVD.
For ordens skyld: jeg lastet ikke ned filmen.
Om jeg er litt snikete kan jeg alltids skaffe meg tilgang til lovlige nett-tjenester i f.eks USA, og betale for det innholdet jeg vil ha der, men det blir i beste fall en gråsone: jeg betaler for innholdet, men noen har bestemt seg for at jeg ikke skal ha tilgang til dette innholdet fordi jeg bor i Norge. Dette gjelder forøvrig ikke bare film og TV, det gjelder lydbøker også -- noe som er litt irriterende ettersom Audible i det siste utelukkende har sendt meg anbefalinger på bøker jeg ikke får lov å kjøpe. Storartet.
Hvilket bringer oss tilbake til Anniken Huitfeldt og hva hun egentlig burde bruke energien sin på.
Jeg skulle ønske at Anniken Huitfeldt i større grad informerte seg om realitetene: at tilgangen på innhold er kunstig begrenset, at folks bruksmønstre har endret seg og at det er et enormt potensiale for rettighetshaverne til å tjene penger dersom de bare betjener markedet som beviselig er der. Spørsmålet Huitfeldt bør stille organisasjoner som eier og forvalter rettigheter er hva de har gjort for å utnytte det enorme markedspotensialet som har vokst frem de siste årene.
Som konsument kan jeg svare på det spørsmålet for henne: fint lite.
Vi vet at økt tilgang på innhold via lovlige distribusjonskanaler reduserer piratvirksomhet. Vi har til og med harde data som viser at lovlig distribusjon vokser raskere enn ulovlig distribusjon i markeder der det finnes brukbare innholdstjenester. (Avhengig av hvordan vi tolker dataene er det rimelig å anta at vi i enkelte markeder enten har passert det punktet der lovlig distribusjon overgår ulovlig distribusjon eller snart kommer til å gjøre det. F.eks utgjør trafikken til Netflix i USA mer enn bittorrent på rent volum, men du kan ikke sammenligne Netflix-bytes og BT-bytes direkte her. Men det er ikke viktig. Det som er viktig er hvordan sammensetningen endrer seg og hvor raskt. Dette burde glede innholdsindustrien fordi det antagelig betyr et nytt back-catalog-bonanza slik som musikkindustrien opplevde på 90-tallet. Hvis de gidder å delta da.)
Hvorfor hører vi aldri Huitfeldt snakke om dette? Vet hun ikke dette? Er det ikke jobben hennes å vite dette? Er det ikke jobben hennes å spørre de som kommer til kontoret hennes hva de har gjort for å hjelpe seg selv?
Og glem denne avsporingen om behovet for "nye forretningsmodeller" som Huitfeldt messet om på Dagsnytt 18. Det finnes allerede forretningsmodeller som fungerer. Det er ikke noen stor forskjell på det å leie ut en film over nett og det å leie den ut på fysisk medium for rettighetshaverne.
Det er ikke urimelig at Huitfeldt ber om en redegjørelse for hvorfor industrien opprettholder kunstige regionale begrensninger på innhold. Hvorfor filmselskaper nekter å innse at markedet for streaming av film er i ferd med å gjøre fysisk medium irrelevant. Hvorfor det skal være så vanskelig å være en ærlig konsument av innhold. Huitfeldt må spørre hvordan det kan ha seg at industrien banker på døren hennes og skriker etter at konsumenten for guds skyld ikke må få tilgang til det industrien presumptivt lever av å selge.
Politikernes virksomhet i dette domenet har vært svært ensidig. Man skal skape flere kriminelle. Man skal øke samfunnskostnaden til dette problemet. Det er på høy tid at Huitfeldt spiller ballen over til innholdsindustrien og spør ubehagelige spørsmål om hva de har gjort av reelt produktive tiltak og hvorfor de unnlater å iverksette de mest effektive tiltakene for å få bukt med piratkopiering: å faktisk selge innhold til de som vifter med pengene og tripper etter å kjøpe.
Huitfeldt har et valg. Hun kan fremstå som en statsråd som er fullstendig i utakt med tiden og som er svak overfor sterke lobbygrupper, eller hun kan sørge for at de riktige spørsmålene blir stilt og at rettighetshavere blir svar skyldig. Hun har muligheten til å sende en klar beskjed til rettighetshaverne at det ikke er statens oppgave å iverksette ineffektive tiltak som bare skaper flere kriminelle, og at det forventes mer av rettighetshaverne; at de må bli mer imøtekommende og faktisk gå med på å selge tilgang til innhold folk vil ha.
Jeg kan forstå at det er litt sent for Huitfeldt å snu nå. Hun har allerede investert mye prestisje i å forsøke å presse disse lovene gjennom. Men det er dumt og det er feil og det gjør ikke samfunnet bedre og av den grunn alene burde det være mulig for Huitfeldt å anvende sunn fornuft snarere enn å la seg fange av byråkreatisk prosedyre. Det ville være trist om prestisje og byråkrati skulle komme i veien for å gjøre det som er riktig.
Jeg håper inderlig at Huitfeldt har evne og vilje til å stoppe opp og tenke seg om før hun gjør noe uproduktivt, overilt, dumt og potensielt svært samfunnsskadelig.
Det er ingen skam å snu.
Jeg tror ikke det Huitfeldt holder på med har noe for seg, og jeg skulle ønske at Huitfeldt brukte tiden og posisjonen sin bedre.
Det som har kommet veldig i bakgrunnen i denne debatten er hvilke tiltak som faktisk reduserer ulovlig deling av innhold.
Grunnen til at nettsteder som The Pirate Bay og andre, mindre kjente nettsteder for deling av innhold florerer er ikke fordi folk på død og liv ønsker å stjele innhold, men fordi innhold per i dag er vanskelig tilgjengelig via lovlige kanaler. Dersom jeg ønsker å se en gitt film, eller en TV-serie, er det liten sjanse for at jeg finner den på noen av de lovlige filmtjenestene jeg har tilgang til. Filmtjenester på nett tilgjengelig i Norge har omtrent samme utvalg som de første videobutikkene hadde tidlig på 80-tallet: du finner en og annen "nyhet" som var hot for flere måneder siden og en rikholdig back-catalog av søppel ingen gidder å se.
Og det er ikke fordi filmtjenestene på nett er kjipinger. Det er fordi rettighetshaverne uavlatelig stikker kjepper i hjulene for at filmtjenestene skal få selge innhold konsumenten vil ha.
I helgen fikk jeg lyst til å se spaghettiwestern med Sergio Leone. Jeg har dem på DVD et sted, men siden jeg nettopp har flyttet har jeg ingen anelse om hvor de befinner seg. Så jeg sjekket på de filmtjenestene jeg har tilgang til. Ingenting. Av ren nysgjerrighet, mens jeg skrev dette blogginnlegget, sjekket jeg The Pirate Bay. Gitt søkeresultatet vil jeg tippe at det ville ta kanskje en time eller så å laste ned én av filmene. I bedre kvalitet enn det jeg har på DVD.
The Pirate Bay 1 - Filmindustrien 0
For ordens skyld: jeg lastet ikke ned filmen.
Om jeg er litt snikete kan jeg alltids skaffe meg tilgang til lovlige nett-tjenester i f.eks USA, og betale for det innholdet jeg vil ha der, men det blir i beste fall en gråsone: jeg betaler for innholdet, men noen har bestemt seg for at jeg ikke skal ha tilgang til dette innholdet fordi jeg bor i Norge. Dette gjelder forøvrig ikke bare film og TV, det gjelder lydbøker også -- noe som er litt irriterende ettersom Audible i det siste utelukkende har sendt meg anbefalinger på bøker jeg ikke får lov å kjøpe. Storartet.
Hvilket bringer oss tilbake til Anniken Huitfeldt og hva hun egentlig burde bruke energien sin på.
Jeg skulle ønske at Anniken Huitfeldt i større grad informerte seg om realitetene: at tilgangen på innhold er kunstig begrenset, at folks bruksmønstre har endret seg og at det er et enormt potensiale for rettighetshaverne til å tjene penger dersom de bare betjener markedet som beviselig er der. Spørsmålet Huitfeldt bør stille organisasjoner som eier og forvalter rettigheter er hva de har gjort for å utnytte det enorme markedspotensialet som har vokst frem de siste årene.
Som konsument kan jeg svare på det spørsmålet for henne: fint lite.
Vi vet at økt tilgang på innhold via lovlige distribusjonskanaler reduserer piratvirksomhet. Vi har til og med harde data som viser at lovlig distribusjon vokser raskere enn ulovlig distribusjon i markeder der det finnes brukbare innholdstjenester. (Avhengig av hvordan vi tolker dataene er det rimelig å anta at vi i enkelte markeder enten har passert det punktet der lovlig distribusjon overgår ulovlig distribusjon eller snart kommer til å gjøre det. F.eks utgjør trafikken til Netflix i USA mer enn bittorrent på rent volum, men du kan ikke sammenligne Netflix-bytes og BT-bytes direkte her. Men det er ikke viktig. Det som er viktig er hvordan sammensetningen endrer seg og hvor raskt. Dette burde glede innholdsindustrien fordi det antagelig betyr et nytt back-catalog-bonanza slik som musikkindustrien opplevde på 90-tallet. Hvis de gidder å delta da.)
Hvorfor hører vi aldri Huitfeldt snakke om dette? Vet hun ikke dette? Er det ikke jobben hennes å vite dette? Er det ikke jobben hennes å spørre de som kommer til kontoret hennes hva de har gjort for å hjelpe seg selv?
Og glem denne avsporingen om behovet for "nye forretningsmodeller" som Huitfeldt messet om på Dagsnytt 18. Det finnes allerede forretningsmodeller som fungerer. Det er ikke noen stor forskjell på det å leie ut en film over nett og det å leie den ut på fysisk medium for rettighetshaverne.
Det er ikke urimelig at Huitfeldt ber om en redegjørelse for hvorfor industrien opprettholder kunstige regionale begrensninger på innhold. Hvorfor filmselskaper nekter å innse at markedet for streaming av film er i ferd med å gjøre fysisk medium irrelevant. Hvorfor det skal være så vanskelig å være en ærlig konsument av innhold. Huitfeldt må spørre hvordan det kan ha seg at industrien banker på døren hennes og skriker etter at konsumenten for guds skyld ikke må få tilgang til det industrien presumptivt lever av å selge.
Politikernes virksomhet i dette domenet har vært svært ensidig. Man skal skape flere kriminelle. Man skal øke samfunnskostnaden til dette problemet. Det er på høy tid at Huitfeldt spiller ballen over til innholdsindustrien og spør ubehagelige spørsmål om hva de har gjort av reelt produktive tiltak og hvorfor de unnlater å iverksette de mest effektive tiltakene for å få bukt med piratkopiering: å faktisk selge innhold til de som vifter med pengene og tripper etter å kjøpe.
Huitfeldt har et valg. Hun kan fremstå som en statsråd som er fullstendig i utakt med tiden og som er svak overfor sterke lobbygrupper, eller hun kan sørge for at de riktige spørsmålene blir stilt og at rettighetshavere blir svar skyldig. Hun har muligheten til å sende en klar beskjed til rettighetshaverne at det ikke er statens oppgave å iverksette ineffektive tiltak som bare skaper flere kriminelle, og at det forventes mer av rettighetshaverne; at de må bli mer imøtekommende og faktisk gå med på å selge tilgang til innhold folk vil ha.
Jeg kan forstå at det er litt sent for Huitfeldt å snu nå. Hun har allerede investert mye prestisje i å forsøke å presse disse lovene gjennom. Men det er dumt og det er feil og det gjør ikke samfunnet bedre og av den grunn alene burde det være mulig for Huitfeldt å anvende sunn fornuft snarere enn å la seg fange av byråkreatisk prosedyre. Det ville være trist om prestisje og byråkrati skulle komme i veien for å gjøre det som er riktig.
Jeg håper inderlig at Huitfeldt har evne og vilje til å stoppe opp og tenke seg om før hun gjør noe uproduktivt, overilt, dumt og potensielt svært samfunnsskadelig.
Det er ingen skam å snu.
Følg meg på twitter her.
2011-05-07
Vårrengjøring
Det er vår og tid for vårrengjøring. All sanden på veiene som snøen etterlot seg da den forsvant skal bort.
Som foregående år holder jeg øye med veiene og avisene og venter med å ta ut motorsykkelen. Det følger det samme mønsteret hvert år: vårkåte motorsyklister henter ut sykkelen så tidlig som mulig og ulykkene lar ikke vente på seg. I alle fall virker det slik når man leser avisene. Jeg vet ikke om ulykkesprosenten nå på våren er høyere enn resten av sesongen, men det kan virke slik. Det går nesten ikke en dag uten at det skrives om en alvorlig ulykke som involverer en motorsykkel.
Som i fjor venter jeg på to ting. Jeg venter til mesteparten av sanden er borte fra veiene og jeg venter til antallet motorsykkelulykker omtalt i avisen går ned. Lysten min til å ta ut sykkelen balanseres av lysten til å ikke havne i avisen. I alle fall i noen uker.
Men det er ikke bare i motorsyklistenes rekker det tynnes på våren. Syklistene, altså de som ferdes på to hjul uten assistanse fra motorisert fremdriftssystem, blir også mer tallrike langs veiene.
Forrige helg var det rene vårsleppet og det var merkbart flere tullinger på sykkel på veien. Jeg har ingen dårlig samvittighet for å omtale de som skaper farlige trafikksituasjoner på sykkel for tullinger, for det er nettopp det de er. Jeg sykler selv i perioder og jeg vet inderlig godt hvor lett det er å ta hensyn til andre i trafikken når man sykler. Selv om man har rett til å sykle i veien er man ikke nødt til å gjøre det, men syklister liker å snakke om sin rett. Og det kvalifiserer noen av dem til betegnelsen "tullinger".
Man er ikke nødt til å legge turen til smale, svingete, uoversiktlige veier uten sykkelsti og med betydelig biltrafikk. Skal man ut på tur er det lov å bruke hodet og plukke ruter som er litt bedre egnet. Og skal man nå først sykle der er det litt greit om man utvikler en viss intuisjon for trafikkbildet slik at man ikke er til fare for seg selv og andre.
Forrige helg kom jeg rundt en sving på vei rundt Byneset og plutselig kom det fire sykler i bredden mot meg. Sistemann godt over midtstripa og i mitt kjørefelt. Det ble ganske trangt og idét jeg passerte dem med høyre hjulpar utenfor sidemarkeringa la jeg merke til at syklisten knapt så ut til å bry seg. Han snakket med sidemannen og tråkket videre.
(Som noen påpekte for meg: dette er ikke lov. Skal man sykle flere enn to i bredden skal man ha dispensasjon fra politiet. Ser du noen som sykler flere enn to i bredden langs veien så ta gjerne en telefon til politiet)
Politiet er ganske glad i å ilegge bilister forenklede forelegg for opptreden som er langt mindre farlig enn slik oppførsel. Det hadde vært greit om politiet strammet inn litt overfor denslags opptreden fra syklister. De kan godt ta seg en tur rundt Byneset i helgene og skrive ut noen 6000+ kroners forelegg for slik sykling synes jeg. Og de kan godt begynne å håndheve trafikkreglene inne i byen også. Bare denne uken har jeg bråbremset 3 ganger på grunn av syklister som bruker fotgjengeroverganger som sykkelsti og mener de ikke trenger å se seg for.
Hvis syklister skal insistere på sine rettigheter kan vi godt stille noen krav til at de følger forpliktelsene sine. Man må ikke på død og liv oppføre seg som en tulling selv om man eier en sykkel.
Som foregående år holder jeg øye med veiene og avisene og venter med å ta ut motorsykkelen. Det følger det samme mønsteret hvert år: vårkåte motorsyklister henter ut sykkelen så tidlig som mulig og ulykkene lar ikke vente på seg. I alle fall virker det slik når man leser avisene. Jeg vet ikke om ulykkesprosenten nå på våren er høyere enn resten av sesongen, men det kan virke slik. Det går nesten ikke en dag uten at det skrives om en alvorlig ulykke som involverer en motorsykkel.
Som i fjor venter jeg på to ting. Jeg venter til mesteparten av sanden er borte fra veiene og jeg venter til antallet motorsykkelulykker omtalt i avisen går ned. Lysten min til å ta ut sykkelen balanseres av lysten til å ikke havne i avisen. I alle fall i noen uker.
Men det er ikke bare i motorsyklistenes rekker det tynnes på våren. Syklistene, altså de som ferdes på to hjul uten assistanse fra motorisert fremdriftssystem, blir også mer tallrike langs veiene.
Forrige helg var det rene vårsleppet og det var merkbart flere tullinger på sykkel på veien. Jeg har ingen dårlig samvittighet for å omtale de som skaper farlige trafikksituasjoner på sykkel for tullinger, for det er nettopp det de er. Jeg sykler selv i perioder og jeg vet inderlig godt hvor lett det er å ta hensyn til andre i trafikken når man sykler. Selv om man har rett til å sykle i veien er man ikke nødt til å gjøre det, men syklister liker å snakke om sin rett. Og det kvalifiserer noen av dem til betegnelsen "tullinger".
Man er ikke nødt til å legge turen til smale, svingete, uoversiktlige veier uten sykkelsti og med betydelig biltrafikk. Skal man ut på tur er det lov å bruke hodet og plukke ruter som er litt bedre egnet. Og skal man nå først sykle der er det litt greit om man utvikler en viss intuisjon for trafikkbildet slik at man ikke er til fare for seg selv og andre.
Forrige helg kom jeg rundt en sving på vei rundt Byneset og plutselig kom det fire sykler i bredden mot meg. Sistemann godt over midtstripa og i mitt kjørefelt. Det ble ganske trangt og idét jeg passerte dem med høyre hjulpar utenfor sidemarkeringa la jeg merke til at syklisten knapt så ut til å bry seg. Han snakket med sidemannen og tråkket videre.
(Som noen påpekte for meg: dette er ikke lov. Skal man sykle flere enn to i bredden skal man ha dispensasjon fra politiet. Ser du noen som sykler flere enn to i bredden langs veien så ta gjerne en telefon til politiet)
Politiet er ganske glad i å ilegge bilister forenklede forelegg for opptreden som er langt mindre farlig enn slik oppførsel. Det hadde vært greit om politiet strammet inn litt overfor denslags opptreden fra syklister. De kan godt ta seg en tur rundt Byneset i helgene og skrive ut noen 6000+ kroners forelegg for slik sykling synes jeg. Og de kan godt begynne å håndheve trafikkreglene inne i byen også. Bare denne uken har jeg bråbremset 3 ganger på grunn av syklister som bruker fotgjengeroverganger som sykkelsti og mener de ikke trenger å se seg for.
Hvis syklister skal insistere på sine rettigheter kan vi godt stille noen krav til at de følger forpliktelsene sine. Man må ikke på død og liv oppføre seg som en tulling selv om man eier en sykkel.
Følg meg på twitter her.
2011-04-10
Datadrevet demokrati?
Kort tid etter at Datalagringsdirektivet var oppe til votering på Stortinget spurte jeg på Twitter om det var noen som hadde en liste over eksakt hvem som stemte hva. Noen timer senere ramlet det en PDF ned i mailboksen min fra en kompis som hadde bedt om resultatet av voteringen fra Stortinget.
Dessverre viste det seg at dokumentet fra Stortinget var innscannede sider -- så det var ikke bare å klippe ut teksten for å få listen i mer håndterbart format. Den måtte tastes inn på nytt. Jeg vurderte å bruke OCR, men det ville antagelig blitt minst like mye jobb for å lese korrektur. Like greit å knotte det inn manuelt.
Jeg begynte å knotte inn resultatene i et regneark. For å gjøre det enklere å dele dataene siden valgte jeg å bruke Google Docs. Etter en stund innså jeg at det kom til å ta en god stund. Det er også den type arbeide der det er lett å taste inn feil. Så jeg bestemte meg for å be om hjelp. Jeg spurte noen venner samt at jeg spurte på twitter om noen gadd å hjelpe meg med å knotte inn resultatet fra voteringen samt å kontrollere at det som var tastet inn var korrekt. En håndfull stilte opp og etter relativt kort tid hadde vi listen i et regneark.
Neste trinn var å legge ut en lenke til regnearket og be folk på twitter om å lese korrektur på den. Vi fikk inn 2-3 korreksjoner. Den mest graverende var at jeg hadde vært litt kjapp i vendingen og plassert Erna Solberg i Arbeiderpartiet. Min feil, jeg vet bedre, men sånt skjer. Heldigvis regnet jeg med at jeg kom til å gjøre feil så jeg ba folk sjekke og dobbeltsjekke.
Resten var stort sett mindre stavefeil. Vi fikk også lagt til en kolonne med hvem som var vararepresentanter. Jeg la så ut regnearket som en CSV-fil slik at andre kan gjenbruke dataene enkelt. Uten noen bruksbegrensninger. (Værsågod. Du kan bruke dataene til akkurat hva du vil. Men hvis du finner feil regner jeg med at du sier ifra).
Hva lærte jeg av denne øvelsen?
Hvem er disse menneskene?
Jeg snakket med flere av de som hjalp til med å taste inn og korrekturlese resultatene fra voteringen, og alle la merke til det samme: de fleste av menneskene på Stortinget er mennesker de aldri har hørt om.
Dette er ikke noen behagelig tanke. Man kjenner et visst ubehag ved å være stemmeberettiget -- og så samtidig ikke ha den fjerneste anelse om hvem som representerer en på tinget. Og i den grad man vet hvem de er, hva vet man egentlig om dem? Hva vet man om deres parlamentariske historie, om holdningene og standpunktene deres?
Og dette er litt viktig, for det er disse menneskene som styrer landet. Som forvalter fremtiden vår. Som fatter beslutninger på våre vegne.
Som et minimum burde man som velger i alle fall vite hvem som representerer fylket man kommer fra. Vet du det?
Tilgang på informasjon.
Hvis du setter av en søndag til å gå gjennom websidene til Stortinget oppdager du at det ligger veldig mye informasjon der. Problemet er at det meste er drepende kjedelige dokumenter skrevet på et byråkratisk språk. Det kreves en viss erfaring for å tolke mye av det som står der. Og tid. Svært mye tid til å grave, lese og forstå. Det er så å si ingen velgere som har tid eller evne til å nyttegjøre seg mye av denne informasjonen, og det er et problem.
Det er også litt betenkelig at informasjon som er strukturert og relativt enkel av natur ikke finnes tilgjengelig i noen form som gjør det mulig å automatisere analyse. For eksempel finnes det ikke noen måte å kunne hente ut resultater fra voteringer på en strukturert form slik at man f.eks kan mate disse dataene inn i analyseverktøy.
I prinsippet burde alle voteringer noensinne vært tilgjengelig i et strukturert format som gjør det mulig å laste dataene inn i databaser eller analyseverktøy. Uten restriksjoner. Og uten tap av detaljrikdom.
Det finnes organisasjoner som systematiserer noe av denne informasjonen, men de er av svært begrenset verdi fordi tilgangen til disse dataene er byråkratisk -- og samtidig befengt med begrensende bruksbetingelser. Man må derfor se bort fra disse organisasjonene. De produserer produkter som kanskje er anvendelige i en mer lukket forskningskontekst, men ikke for å oppmuntre anvendelse av disse dataene i folkeopplysningsøyemed.
Det er ikke uvilje fra Stortinget som ligger bak. Hvis du ber om informasjon får du den. Omsider. Men det er fremdeles mye jobb å omsette det du får ut i noe som faktisk kan brukes til noe annet enn å bare lese informasjonen. Problemet er snarere en viss mangel på visjoner. Jeg tror de trenger hjelp til å forstå hva behovene er og jeg tror det trengs en viss dugnadsinnsats for å få endel av disse tingene gjort.
La oss starte med å få voteringene og biografisk informasjon om representantene tilgjengelige på et fornuftig format og ta det derifra. F.eks via et enkelt REST-API. Dette burde være helautomatisk slik at voteringer blir tilgjengelige så snart de er avholdt. Så får vi se på hva vi gjør med historiske data. Kanskje man kan gjøre det som en dugnadsinnsats?
Vi har tilgang på endel informasjon -- men ikke i en form som den jevne velger kan nyttegjøre seg. Vi må gjøre noe med den saken.
Dessverre viste det seg at dokumentet fra Stortinget var innscannede sider -- så det var ikke bare å klippe ut teksten for å få listen i mer håndterbart format. Den måtte tastes inn på nytt. Jeg vurderte å bruke OCR, men det ville antagelig blitt minst like mye jobb for å lese korrektur. Like greit å knotte det inn manuelt.
Jeg begynte å knotte inn resultatene i et regneark. For å gjøre det enklere å dele dataene siden valgte jeg å bruke Google Docs. Etter en stund innså jeg at det kom til å ta en god stund. Det er også den type arbeide der det er lett å taste inn feil. Så jeg bestemte meg for å be om hjelp. Jeg spurte noen venner samt at jeg spurte på twitter om noen gadd å hjelpe meg med å knotte inn resultatet fra voteringen samt å kontrollere at det som var tastet inn var korrekt. En håndfull stilte opp og etter relativt kort tid hadde vi listen i et regneark.
Neste trinn var å legge ut en lenke til regnearket og be folk på twitter om å lese korrektur på den. Vi fikk inn 2-3 korreksjoner. Den mest graverende var at jeg hadde vært litt kjapp i vendingen og plassert Erna Solberg i Arbeiderpartiet. Min feil, jeg vet bedre, men sånt skjer. Heldigvis regnet jeg med at jeg kom til å gjøre feil så jeg ba folk sjekke og dobbeltsjekke.
Resten var stort sett mindre stavefeil. Vi fikk også lagt til en kolonne med hvem som var vararepresentanter. Jeg la så ut regnearket som en CSV-fil slik at andre kan gjenbruke dataene enkelt. Uten noen bruksbegrensninger. (Værsågod. Du kan bruke dataene til akkurat hva du vil. Men hvis du finner feil regner jeg med at du sier ifra).
Hva lærte jeg av denne øvelsen?
Hvem er disse menneskene?
Jeg snakket med flere av de som hjalp til med å taste inn og korrekturlese resultatene fra voteringen, og alle la merke til det samme: de fleste av menneskene på Stortinget er mennesker de aldri har hørt om.
Dette er ikke noen behagelig tanke. Man kjenner et visst ubehag ved å være stemmeberettiget -- og så samtidig ikke ha den fjerneste anelse om hvem som representerer en på tinget. Og i den grad man vet hvem de er, hva vet man egentlig om dem? Hva vet man om deres parlamentariske historie, om holdningene og standpunktene deres?
Og dette er litt viktig, for det er disse menneskene som styrer landet. Som forvalter fremtiden vår. Som fatter beslutninger på våre vegne.
Som et minimum burde man som velger i alle fall vite hvem som representerer fylket man kommer fra. Vet du det?
Tilgang på informasjon.
Hvis du setter av en søndag til å gå gjennom websidene til Stortinget oppdager du at det ligger veldig mye informasjon der. Problemet er at det meste er drepende kjedelige dokumenter skrevet på et byråkratisk språk. Det kreves en viss erfaring for å tolke mye av det som står der. Og tid. Svært mye tid til å grave, lese og forstå. Det er så å si ingen velgere som har tid eller evne til å nyttegjøre seg mye av denne informasjonen, og det er et problem.
Det er også litt betenkelig at informasjon som er strukturert og relativt enkel av natur ikke finnes tilgjengelig i noen form som gjør det mulig å automatisere analyse. For eksempel finnes det ikke noen måte å kunne hente ut resultater fra voteringer på en strukturert form slik at man f.eks kan mate disse dataene inn i analyseverktøy.
I prinsippet burde alle voteringer noensinne vært tilgjengelig i et strukturert format som gjør det mulig å laste dataene inn i databaser eller analyseverktøy. Uten restriksjoner. Og uten tap av detaljrikdom.
Det finnes organisasjoner som systematiserer noe av denne informasjonen, men de er av svært begrenset verdi fordi tilgangen til disse dataene er byråkratisk -- og samtidig befengt med begrensende bruksbetingelser. Man må derfor se bort fra disse organisasjonene. De produserer produkter som kanskje er anvendelige i en mer lukket forskningskontekst, men ikke for å oppmuntre anvendelse av disse dataene i folkeopplysningsøyemed.
Det er ikke uvilje fra Stortinget som ligger bak. Hvis du ber om informasjon får du den. Omsider. Men det er fremdeles mye jobb å omsette det du får ut i noe som faktisk kan brukes til noe annet enn å bare lese informasjonen. Problemet er snarere en viss mangel på visjoner. Jeg tror de trenger hjelp til å forstå hva behovene er og jeg tror det trengs en viss dugnadsinnsats for å få endel av disse tingene gjort.
La oss starte med å få voteringene og biografisk informasjon om representantene tilgjengelige på et fornuftig format og ta det derifra. F.eks via et enkelt REST-API. Dette burde være helautomatisk slik at voteringer blir tilgjengelige så snart de er avholdt. Så får vi se på hva vi gjør med historiske data. Kanskje man kan gjøre det som en dugnadsinnsats?
Vi har tilgang på endel informasjon -- men ikke i en form som den jevne velger kan nyttegjøre seg. Vi må gjøre noe med den saken.
Følg meg på twitter her.
2011-01-17
Man forhandler ikke om grunnprinsipper.
Det spøkes ofte med at politikere ikke representerer noen andre enn seg selv, eller til nød den prosessen de er en del av -- at politikere flest hverken har ryggrad eller prinsipper og at noen av dem for lengst har mistet av syne hva som er viktig i et samfunn.
I en litt merkelig symmetri går vi rundt og later som om dette er folk vi har valgt og at man ikke havner på tinget uten støtte i folket. Det er bare delvis sant. Den gjennomsnittlige velger ser kanskje en og annen politisk debatt på TV under valgkampen, og stemmer ut ifra den ene eller den andre gallionsfigurens opptreden på TV. Jeg tipper at de færreste velgere kan navngi samtlige stortingsrepresentanter fra sitt fylke.
Vi har ikke valgt disse folkene. De har albuet seg inn. I beste fall har vi avgitt vår stemme til et par gallionsfigurer i en popularitetskonkurranse -- og så har trynefaktorer og brunhetsgrad på neser avgjort hvem som får sitteplass og hvem som bare får ståplass på gangen.
Datalagringsdirektivet er en sånn sak der politikere settes på prøve -- der vi som samfunn settes på prøve i vår evne til å ta beslutninger av viktig prinsippiell betydning for hvordan vi definerer ord som "demokrati" og "rettsstat".
At man må ta slike beslutninger av og til er uunngåelig i et demokrati. Det gjør meg bare så trist at vi skal være så dårlig rustet med prinsippløse hestehandlere nå som dette viktige spørsmålet skal avgjøres. Det virker ikke som om politikere flest, eller for den saks skyld befolkningen, forstår at dette er nettopp en av disse beslutningene som virkelig er definerende for hvem vi er. At dette er et avgjørende punkt i vårt demokratis historie.
Jeg må si jeg har mer respekt for Arbeiderpartiet enn Høyre i denne saken: I det minste er Ap konsekvente i sin higen etter avdemokratisering og det å finne tilbake til sine paranoide, kontrollkåte røtter.
Det er ikke tillitvekkende når politikere ikke klarer å kjenne igjen en prinsippsak og opptre deretter.
Hvis Høyre skal kjøre en "appeasement"-linje har de ugjenkallelig demonstrert at de er et tulleparti og de fortjener ikke å bli tatt alvorlig.
Man forhandler ikke om grunnprinsipper.
I en litt merkelig symmetri går vi rundt og later som om dette er folk vi har valgt og at man ikke havner på tinget uten støtte i folket. Det er bare delvis sant. Den gjennomsnittlige velger ser kanskje en og annen politisk debatt på TV under valgkampen, og stemmer ut ifra den ene eller den andre gallionsfigurens opptreden på TV. Jeg tipper at de færreste velgere kan navngi samtlige stortingsrepresentanter fra sitt fylke.
Vi har ikke valgt disse folkene. De har albuet seg inn. I beste fall har vi avgitt vår stemme til et par gallionsfigurer i en popularitetskonkurranse -- og så har trynefaktorer og brunhetsgrad på neser avgjort hvem som får sitteplass og hvem som bare får ståplass på gangen.
Datalagringsdirektivet er en sånn sak der politikere settes på prøve -- der vi som samfunn settes på prøve i vår evne til å ta beslutninger av viktig prinsippiell betydning for hvordan vi definerer ord som "demokrati" og "rettsstat".
At man må ta slike beslutninger av og til er uunngåelig i et demokrati. Det gjør meg bare så trist at vi skal være så dårlig rustet med prinsippløse hestehandlere nå som dette viktige spørsmålet skal avgjøres. Det virker ikke som om politikere flest, eller for den saks skyld befolkningen, forstår at dette er nettopp en av disse beslutningene som virkelig er definerende for hvem vi er. At dette er et avgjørende punkt i vårt demokratis historie.
Jeg må si jeg har mer respekt for Arbeiderpartiet enn Høyre i denne saken: I det minste er Ap konsekvente i sin higen etter avdemokratisering og det å finne tilbake til sine paranoide, kontrollkåte røtter.
Det er ikke tillitvekkende når politikere ikke klarer å kjenne igjen en prinsippsak og opptre deretter.
Hvis Høyre skal kjøre en "appeasement"-linje har de ugjenkallelig demonstrert at de er et tulleparti og de fortjener ikke å bli tatt alvorlig.
Man forhandler ikke om grunnprinsipper.
Følg meg på twitter her.
2011-01-12
Pytt pytt
Essensen i Arne Sølvbergs kommentar "JA til Facebook - NEI til Storberget" synes å være et argument om at aksept av det ene automatisk burde medføre aksept av det andre. Altså, om vi synes det er greit å registrere en profil på Facebook, så burde det være greit at myndighetene har tilgang til mine trafikkdata.
Epler og pærer.
Nå er det fristende å spøkefullt påpeke at det er merkelig av en professor i informatikk å, i praksis, la typefeil snike seg inn i argumentasjonen. Eller som man ville sagt i dagligtale: sammenligne epler med pærer. For det er det jeg synes Sølvberg gjør.
Som jeg tidligere har skrevet om så er det en vesensforskjell på privat innsamling av data og når staten gjør det. Når det gjøres av private aktører finnes det langt flere mekanismer for å komme uheldige praksiser til livs. Gjennom tap av omdømme og tillit, press fra aksjonærer, press fra partnere, pålegg fra myndigheter, og om alt annet svikter: ved søksmål, dom og erstatning. Dette gjør at mange store selskaper som lever av å samle inn, analysere og anvende analyser fra disse dataene har et veldig reflektert forhold til hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt. Selvsagt trår de fra tid til annen over grensene -- men det er tilgangen på sanksjonsmuligheter som er det sentrale her.
Når en stat forgriper seg er sanksjonsmulighetene begrenset. Det er noe enhver deltager i den demokratiske prosess plikter å forstå.
Billig og platt retorikk.
Det er uheldig at Sølvberg videre later til å sammenligne skepsisen til motstandere av Datalagringsdirektivet med ytterliggående venstreradikale på 70-tallet. Dette er en blødme som er uverdig en professor ved et anstendig universitet og en type ikke-argumentasjon myntet på å assosiere det noe komiske imaget til AKP(ml) til enhver som nærer skepsis til politikeres motiver.
Å stille seg skeptisk til Datalagringsdirektivet er ikke sammenlignbart med den paranoiaen AKP(ml) veltet seg i. Og hvorfor skulle det være sammenlignbart? Må jeg minne professoren på at disse klovnene i sin bunnløse naivitet på ramme alvor forfektet væpnet revolusjon? At de i sin uforstand uttrykte beundring overfor Røde Khmer?
Men når vi først snakker om AKP(ml) og høytflyvende demokratiske idealer: hva er egentlig farligst? En gjeng tullinger som definerer demokratiet og den etablerte staten som en fiende og som dermed klart distanserer seg fra resten av samfunnet, eller elementer i det etablerte demokratiet som forsøker å uthule selve fundamentet for demokratiet og rettsstaten? Til dels fra noen av demokratiets mest potente maktposisjoner?
En sunn skepsis til statens evne og vilje til å beskytte demokratiet er en grunnleggende forutsetning for demokratiet. Den er så grunnleggende at hele vår statsform er bygget rundt separasjon av maktstrukturer og mekanismer som skal motvirke uheldig samrøre. Vår statsform tar også høyde for at det tidvis kan forekomme ond vilje eller uforstand over kortere perioder, og at det skal være særdeles vanskelig å introdusere lovgivning som fundamentalt endrer demokratiets karakter.
Dessverre har den teknologiske utviklingen stilt oss ovenfor en fundamentalt annerledes virkelighet. Samtidig er politikk blitt et yrke, og vi har ikke lenger luksusen av å ha statsmenn av samme kaliber som de som skrev en av verdens mest progressive grunnlover i 1814. Jeg tenker med gru på hvilke totalitære trekk en norsk grunnlov anno 2011 ville hatt. Etter all sannsynlighet ville eiere av "intellectual property" nytt en høyere beskyttelse enn privatpersoner. Simpelthen fordi de er flinkere til å benytte både press- og lokkemidler til å få viljen sin.
Om Sølvberg vil forsøke å score billige poeng ved å trekke frem klovnene i AKP(ml) så må han gjerne gjøre det. Men jeg tillater meg å fnyse av den billige retorikken.
Optimisme versus realisme.
Jeg vil også påpeke et avsnitt i Sølvbergs kommentar som begynner lovende, men som så avslører en ekstremt farlig holdning som dessverre har forblitt uartikulert i store deler av debatten. Sølvberg sier følgende:
De virkelig dyktige menneskene søker seg ikke til stillinger i staten -- de ser etter jobber der de har større sjanse for personlig tilfredsstillelse. Både av økonomisk og faglig art. Det er svært liten sjanse for at noen enkeltperson vil være i stand til å skape en kunnskapskultur som er rotfestet like mye i kunnskap som i holdninger og verdier. (Politikere burde være intimt kjent med disse problemstillingene fra egen hverdag, når de blir tildelt ministerposter og plutselig står ansikt til ansikt med et byråkrati som er vant til å knekke politikere som tror de kan trumfe gjennom viljen sin uhindret).
Det jeg reagerte på er dog den siste setningen. "Men dette lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen".
Med dette utsagnet later det til at Sølvberg trekker på skuldrene og sier "det ordner seg sikkert". Denne likeglade holdningen er livsfarlig. Og den forekommer etter en god tids debatt der vi har fått se flere eksempler på at det ikke er noen grunn til å huse forventninger om at det kommer til å "ordne seg". Bare det siste året har vi hatt to graverende demonstrasjoner på dette: NAV-saken og Strøm-Erichsens forsøk på å undergrave den frie pressen for å ha satt henne i forlegenhet.
Affæren med Strøm-Erichsen var ille, men ikke verre enn at man kan tilskrive det grov svikt i personlig dømmekraft. NAV-saken var verre fordi den avslørte mer systemiske problemer -- at politikere kunne finne på å ta avgjørelser uten egentlig å forstå hva de avgjorde eller rekkevidden av det de avgjorde og at det hverken ble "oppdaget" eller adressert før pressen slo det opp.
I et teknologiselskap er sistnevnte en type feil som ville ført til en grundig post-mortem der man ville søkt å finne svaret på hvorfor noe så graverende kunne finne sted og hvordan sikrer seg mot at noe slikt skal skje igjen. Så later ikke til å være tilfelle i den norske stat. I motsatt tilfelle ville man kunnet observere en langt dypere sjelegranskning fra aktører som Storberget -- samt færre pinlig naive utsagn.
Jeg skal dog ikke dømme Sølvberg så hardt for å ha begått denne feilen. Jeg har begått den samme feilen selv ved å overvurdere folks evne til å forstå både de tekniske og prinsippielle problemene ved Datalagringsdirektivet. Jeg trodde faktisk folk ville være mer interesserte i å informere seg bare man pekte dem i riktig retning. Realiteten er at ingen gidder. Folk blir helt blasse i øynene hvis man forsøker å forklare hvilken kunnskap som kan klemmes ut av selv de mest uskyldig utseende data -- bare man har mye nok av dem.
Og vi bor jo i Norge. Verdens beste land. Alt vi gjør er per definisjon bra. Og når det ikke er bra så ordner ting seg helt sikkert av seg selv.
Det er et tankekors at de mennene som skrev den norske grunnloven hadde mindre tro på statens evne til å handle til folkets beste enn det Sølvberg har i dag. Jeg vil anbefale Sølvberg å lese "Democracy Index 2010 - Democracy in retreat" fra The Economist Intelligence Unit, fundere over hvilke tendenser som er observert rundt i verden og spørre seg om vi virkelig ønsker å være en del av denne post-demokratiske tendensen.
Jeg for min del er svært glad for at grunnloven vår ble skrevet av progressive, oppegående mennesker i 1814. For hadde den vært skrevet i dag ville rettighetshavere til "åndsverk" hatt større grad av beskyttelse enn individet, og det sier jeg ikke på spøk engang.
Epler og pærer.
Nå er det fristende å spøkefullt påpeke at det er merkelig av en professor i informatikk å, i praksis, la typefeil snike seg inn i argumentasjonen. Eller som man ville sagt i dagligtale: sammenligne epler med pærer. For det er det jeg synes Sølvberg gjør.
Som jeg tidligere har skrevet om så er det en vesensforskjell på privat innsamling av data og når staten gjør det. Når det gjøres av private aktører finnes det langt flere mekanismer for å komme uheldige praksiser til livs. Gjennom tap av omdømme og tillit, press fra aksjonærer, press fra partnere, pålegg fra myndigheter, og om alt annet svikter: ved søksmål, dom og erstatning. Dette gjør at mange store selskaper som lever av å samle inn, analysere og anvende analyser fra disse dataene har et veldig reflektert forhold til hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt. Selvsagt trår de fra tid til annen over grensene -- men det er tilgangen på sanksjonsmuligheter som er det sentrale her.
Når en stat forgriper seg er sanksjonsmulighetene begrenset. Det er noe enhver deltager i den demokratiske prosess plikter å forstå.
Billig og platt retorikk.
Det er uheldig at Sølvberg videre later til å sammenligne skepsisen til motstandere av Datalagringsdirektivet med ytterliggående venstreradikale på 70-tallet. Dette er en blødme som er uverdig en professor ved et anstendig universitet og en type ikke-argumentasjon myntet på å assosiere det noe komiske imaget til AKP(ml) til enhver som nærer skepsis til politikeres motiver.
Å stille seg skeptisk til Datalagringsdirektivet er ikke sammenlignbart med den paranoiaen AKP(ml) veltet seg i. Og hvorfor skulle det være sammenlignbart? Må jeg minne professoren på at disse klovnene i sin bunnløse naivitet på ramme alvor forfektet væpnet revolusjon? At de i sin uforstand uttrykte beundring overfor Røde Khmer?
Men når vi først snakker om AKP(ml) og høytflyvende demokratiske idealer: hva er egentlig farligst? En gjeng tullinger som definerer demokratiet og den etablerte staten som en fiende og som dermed klart distanserer seg fra resten av samfunnet, eller elementer i det etablerte demokratiet som forsøker å uthule selve fundamentet for demokratiet og rettsstaten? Til dels fra noen av demokratiets mest potente maktposisjoner?
En sunn skepsis til statens evne og vilje til å beskytte demokratiet er en grunnleggende forutsetning for demokratiet. Den er så grunnleggende at hele vår statsform er bygget rundt separasjon av maktstrukturer og mekanismer som skal motvirke uheldig samrøre. Vår statsform tar også høyde for at det tidvis kan forekomme ond vilje eller uforstand over kortere perioder, og at det skal være særdeles vanskelig å introdusere lovgivning som fundamentalt endrer demokratiets karakter.
Dessverre har den teknologiske utviklingen stilt oss ovenfor en fundamentalt annerledes virkelighet. Samtidig er politikk blitt et yrke, og vi har ikke lenger luksusen av å ha statsmenn av samme kaliber som de som skrev en av verdens mest progressive grunnlover i 1814. Jeg tenker med gru på hvilke totalitære trekk en norsk grunnlov anno 2011 ville hatt. Etter all sannsynlighet ville eiere av "intellectual property" nytt en høyere beskyttelse enn privatpersoner. Simpelthen fordi de er flinkere til å benytte både press- og lokkemidler til å få viljen sin.
Om Sølvberg vil forsøke å score billige poeng ved å trekke frem klovnene i AKP(ml) så må han gjerne gjøre det. Men jeg tillater meg å fnyse av den billige retorikken.
Optimisme versus realisme.
Jeg vil også påpeke et avsnitt i Sølvbergs kommentar som begynner lovende, men som så avslører en ekstremt farlig holdning som dessverre har forblitt uartikulert i store deler av debatten. Sølvberg sier følgende:
Det begynner lovende med erkjennelsen om at myndighetsorganer i Norge antagelig ikke besitter tilstrekkelig kunnskap til å forstå konsekvensene av Datalagringsdirektivet. Dette er et syn jeg ikke bare deler, men et problem jeg tidligere har påpekt at det er vanskelig å gjøre noe med uten målrettet og disiplinert arbeide over lang tid.
Det kan stilles vel begrunnede spørsmål ved norske myndigheters evne til å beskytte befolkningen i vårt sårbare IT-samfunn. Vi har for eksempel hatt en systematisk nedprioritering av IT forskning i dette landet i de siste 20 årene. Dette har selvfølgelig hatt sin konsekvens for kunnskapsnivået i myndighetsorganene. Men det lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen.
De virkelig dyktige menneskene søker seg ikke til stillinger i staten -- de ser etter jobber der de har større sjanse for personlig tilfredsstillelse. Både av økonomisk og faglig art. Det er svært liten sjanse for at noen enkeltperson vil være i stand til å skape en kunnskapskultur som er rotfestet like mye i kunnskap som i holdninger og verdier. (Politikere burde være intimt kjent med disse problemstillingene fra egen hverdag, når de blir tildelt ministerposter og plutselig står ansikt til ansikt med et byråkrati som er vant til å knekke politikere som tror de kan trumfe gjennom viljen sin uhindret).
Det jeg reagerte på er dog den siste setningen. "Men dette lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen".
Med dette utsagnet later det til at Sølvberg trekker på skuldrene og sier "det ordner seg sikkert". Denne likeglade holdningen er livsfarlig. Og den forekommer etter en god tids debatt der vi har fått se flere eksempler på at det ikke er noen grunn til å huse forventninger om at det kommer til å "ordne seg". Bare det siste året har vi hatt to graverende demonstrasjoner på dette: NAV-saken og Strøm-Erichsens forsøk på å undergrave den frie pressen for å ha satt henne i forlegenhet.
Affæren med Strøm-Erichsen var ille, men ikke verre enn at man kan tilskrive det grov svikt i personlig dømmekraft. NAV-saken var verre fordi den avslørte mer systemiske problemer -- at politikere kunne finne på å ta avgjørelser uten egentlig å forstå hva de avgjorde eller rekkevidden av det de avgjorde og at det hverken ble "oppdaget" eller adressert før pressen slo det opp.
I et teknologiselskap er sistnevnte en type feil som ville ført til en grundig post-mortem der man ville søkt å finne svaret på hvorfor noe så graverende kunne finne sted og hvordan sikrer seg mot at noe slikt skal skje igjen. Så later ikke til å være tilfelle i den norske stat. I motsatt tilfelle ville man kunnet observere en langt dypere sjelegranskning fra aktører som Storberget -- samt færre pinlig naive utsagn.
Jeg skal dog ikke dømme Sølvberg så hardt for å ha begått denne feilen. Jeg har begått den samme feilen selv ved å overvurdere folks evne til å forstå både de tekniske og prinsippielle problemene ved Datalagringsdirektivet. Jeg trodde faktisk folk ville være mer interesserte i å informere seg bare man pekte dem i riktig retning. Realiteten er at ingen gidder. Folk blir helt blasse i øynene hvis man forsøker å forklare hvilken kunnskap som kan klemmes ut av selv de mest uskyldig utseende data -- bare man har mye nok av dem.
Og vi bor jo i Norge. Verdens beste land. Alt vi gjør er per definisjon bra. Og når det ikke er bra så ordner ting seg helt sikkert av seg selv.
Det er et tankekors at de mennene som skrev den norske grunnloven hadde mindre tro på statens evne til å handle til folkets beste enn det Sølvberg har i dag. Jeg vil anbefale Sølvberg å lese "Democracy Index 2010 - Democracy in retreat" fra The Economist Intelligence Unit, fundere over hvilke tendenser som er observert rundt i verden og spørre seg om vi virkelig ønsker å være en del av denne post-demokratiske tendensen.
Jeg for min del er svært glad for at grunnloven vår ble skrevet av progressive, oppegående mennesker i 1814. For hadde den vært skrevet i dag ville rettighetshavere til "åndsverk" hatt større grad av beskyttelse enn individet, og det sier jeg ikke på spøk engang.
Følg meg på twitter her.
2011-01-11
Vi vet 97.3% sikkert hvor du er 14:03 i morgen
Med nok datapunkter om hvor du befinner deg på ulike tider av døgnet, ulike dager i uka, går det an å bygge en veldig presis modell av dine bevegelser. Det vil si, det blir mulig å med ekstremt høy sannsynlighet å kunne forutsi hvor du vil befinne deg på et gitt tidspunkt i fremtiden.
Mye av livene våre er så forutsigbare at sted og tidspunkt er forutsigbart med 95% sikkerhet eller mer. Det er også forutsigbart når lokasjonen din er uforutsigbar. F.eks når du er på ferie. Dette burde ikke komme som noen overraskelse på noen. Selv om vi kanskje ikke selv er klar over hvor forutsigbare vi er.
Mye av retorikken fra Storberget har gått ut på at Datalagringsdirektivet ikke er farlig fordi det ikke er snakk om innhold, men "bare trafikkdata". Det er to problemer med dette. For det første bagatelliserer det sensitiviteten i trafikkdata ved å fokusere på noe annet: innhold.
Dette er data som er så sensitive at det ligger endel begrensninger på hva selskaper som samler slike data kan gjøre med dem (f.eks teleselskaper). Det er også data som håndteres ekstremt forsiktig i endel Internet-selskaper som aggregerer store mengder slike data. Det er ikke uvanlig for slike bedrifter å anonymisere disse dataene for intern bruk -- for å redusere sjansen for ødeleggende lekkasjer fra utro tjenere.
Det er sjelden du får lese om disse problemstillingene, begrensningene og holdningene. Det er fordi dette er følsomme tema som selskaper ugjerne snakker om. Og det er ikke så veldig rart, for det er en, ofte berettiget, skepsis mot denne formen for datainnsamling. Jo mindre som sies, desto bedre for dem.
Men det andre problemet er litt mer alvorlig: det distraherer oss fra det faktum at staten vil vite hvor du er og hvem du snakker med til enhver tid. Vi fokuserer på at de ikke myser på "innholdet" og er ment å skulle få oss til å tenke på trafikkdata som "mindre farlig". Fordi det kunne vært verre.
(når det er sagt: hvis jeg skulle overvåket en større populasjon: det er mer interessant hvor de er og hvem de snakker med enn innholdet i disse samtalene. sistnevnte er for det meste søppel. trafikkdata er rent gull fordi det er kompakt, presist og relativt enkelt å analysere)
Det største problemet i debatten rundt datalagringsdirektivet er manglende folkeopplysning. De som lever og ånder dataanalyse i massive datasett har ikke vært flinke nok til å formidle denne kunnskapen til mennesker som ikke engang har overfladisk forståelse av elementær statistikk -- langt mindre datamining.
Denne manglende bevisstheten på hvor gjennomsiktig et liv blir, selv med uskyldig utseende drypp av informasjon, er urovekkende. Og slike som meg må ta en del av ansvaret -- fordi vi ikke er så flinke til å forklare disse tingene på vis som er forståelige for vanlige mennesker. I alle fall ikke uten å få folk til å føle seg som idioter.
Mye av livene våre er så forutsigbare at sted og tidspunkt er forutsigbart med 95% sikkerhet eller mer. Det er også forutsigbart når lokasjonen din er uforutsigbar. F.eks når du er på ferie. Dette burde ikke komme som noen overraskelse på noen. Selv om vi kanskje ikke selv er klar over hvor forutsigbare vi er.
Mye av retorikken fra Storberget har gått ut på at Datalagringsdirektivet ikke er farlig fordi det ikke er snakk om innhold, men "bare trafikkdata". Det er to problemer med dette. For det første bagatelliserer det sensitiviteten i trafikkdata ved å fokusere på noe annet: innhold.
Dette er data som er så sensitive at det ligger endel begrensninger på hva selskaper som samler slike data kan gjøre med dem (f.eks teleselskaper). Det er også data som håndteres ekstremt forsiktig i endel Internet-selskaper som aggregerer store mengder slike data. Det er ikke uvanlig for slike bedrifter å anonymisere disse dataene for intern bruk -- for å redusere sjansen for ødeleggende lekkasjer fra utro tjenere.
Det er sjelden du får lese om disse problemstillingene, begrensningene og holdningene. Det er fordi dette er følsomme tema som selskaper ugjerne snakker om. Og det er ikke så veldig rart, for det er en, ofte berettiget, skepsis mot denne formen for datainnsamling. Jo mindre som sies, desto bedre for dem.
Men det andre problemet er litt mer alvorlig: det distraherer oss fra det faktum at staten vil vite hvor du er og hvem du snakker med til enhver tid. Vi fokuserer på at de ikke myser på "innholdet" og er ment å skulle få oss til å tenke på trafikkdata som "mindre farlig". Fordi det kunne vært verre.
(når det er sagt: hvis jeg skulle overvåket en større populasjon: det er mer interessant hvor de er og hvem de snakker med enn innholdet i disse samtalene. sistnevnte er for det meste søppel. trafikkdata er rent gull fordi det er kompakt, presist og relativt enkelt å analysere)
Det største problemet i debatten rundt datalagringsdirektivet er manglende folkeopplysning. De som lever og ånder dataanalyse i massive datasett har ikke vært flinke nok til å formidle denne kunnskapen til mennesker som ikke engang har overfladisk forståelse av elementær statistikk -- langt mindre datamining.
Denne manglende bevisstheten på hvor gjennomsiktig et liv blir, selv med uskyldig utseende drypp av informasjon, er urovekkende. Og slike som meg må ta en del av ansvaret -- fordi vi ikke er så flinke til å forklare disse tingene på vis som er forståelige for vanlige mennesker. I alle fall ikke uten å få folk til å føle seg som idioter.
Følg meg på twitter her.
2011-01-07
Venstrehåndsarbeide i Justisdepartementet
I artikkelen "Mener vi allerede har gått over streken" får vi et lite glimt av det venstrehåndsarbeidet justisdepartementet bedriver i forbindelse med Datalagringsdirektivet. Det er påfallende at en statssekretær må ut og "etterjustere" uttalelser fra justisministeren fordi justisministeren ikke "treffer spikeren helt på hodet".
Det er vel det nærmeste man kommer at en statssekretær kaller sin egen sjef for en dust i pressen.
Jeg synes ikke det er for mye forlangt å forvente at justisministeren skal være i stand til å formidle fakta og meninger uten at underordnede skal behøve å løpe rundt og rydde opp. Spesielt ikke når selvsamme justisminister har stilt seg laglig til for hugg ved å anklage andre for "lemfeldig" ordbruk.
Atpåtil klarer samme statssekretær klarer å motsi seg selv. I samme artikkel. Jeg parafraserer fritt: "nei, private skal ikke kunne få tilgang -- bortsett fra når de skal ha tilgang". Parafrase er vel omtrent like presist som direkte sitat etter gjeldende presisjonsnivå i denne debatten. Mitt bidrag til å holde presisjonsnivået justisdepartementet legger opp til. Værsågod.
Åpenbart har justisdepartementet et forklaringsproblem her.
Det er heller ikke så veldig imponerende at statssekretæren klarer å gå så grundig på snørra ved å motsi seg selv med tanke på private parters tilgang til data innenfor ett og samme intervju. Den ulne formuleringen om at det ikke skal deles sensitive data kjøper jeg ikke. Det er stor forskjell på hvilke data folk som faktisk har erfaring med å analysere data anser som sensitive og hva glade amatører i sin uforstand presterer å mene. Kall meg gjerne flisespikker, men når jeg blir konfrontert med såpass klønete og upresis kommunikasjon så må det være lov å være skeptisk. Fint om justisdepartementet holder seg til jussen og overlater faglige vurderinger til de som har kvalifiserte meninger.
Videre står det å lese:
Det er vel det nærmeste man kommer at en statssekretær kaller sin egen sjef for en dust i pressen.
Jeg synes ikke det er for mye forlangt å forvente at justisministeren skal være i stand til å formidle fakta og meninger uten at underordnede skal behøve å løpe rundt og rydde opp. Spesielt ikke når selvsamme justisminister har stilt seg laglig til for hugg ved å anklage andre for "lemfeldig" ordbruk.
Atpåtil klarer samme statssekretær klarer å motsi seg selv. I samme artikkel. Jeg parafraserer fritt: "nei, private skal ikke kunne få tilgang -- bortsett fra når de skal ha tilgang". Parafrase er vel omtrent like presist som direkte sitat etter gjeldende presisjonsnivå i denne debatten. Mitt bidrag til å holde presisjonsnivået justisdepartementet legger opp til. Værsågod.
Åpenbart har justisdepartementet et forklaringsproblem her.
Det er heller ikke så veldig imponerende at statssekretæren klarer å gå så grundig på snørra ved å motsi seg selv med tanke på private parters tilgang til data innenfor ett og samme intervju. Den ulne formuleringen om at det ikke skal deles sensitive data kjøper jeg ikke. Det er stor forskjell på hvilke data folk som faktisk har erfaring med å analysere data anser som sensitive og hva glade amatører i sin uforstand presterer å mene. Kall meg gjerne flisespikker, men når jeg blir konfrontert med såpass klønete og upresis kommunikasjon så må det være lov å være skeptisk. Fint om justisdepartementet holder seg til jussen og overlater faglige vurderinger til de som har kvalifiserte meninger.
Videre står det å lese:
"Jeg og Justisdepartementet blir ofte fremstilt som vi er tilhengere av lagring av trafikkdata, men det er ikke riktig. Det vi mener er at politiet må ha riktig verktøy for å bekjempe alvorlig kriminalitet, og det er det vi nå forsøker å oppnå, sier Moland Pedersen."Jeg lar den ovenstående juvelen få stå ukommentert. Dens brilliante talentløshet taler for seg selv.
Følg meg på twitter her.
Subscribe to:
Posts (Atom)
