2010-06-28

Svik i egne rekker.

Når du ferdes på motorsykkel langs veien påtar du deg et utvidet ansvar for din egen sikkerhet.  Du blir langt mindre synlig og langt mer sårbar, og hvis du er smart legger du deg til en grunnholdning om at andre trafikkanter ikke ser deg.  Og om de ser deg, så anta at de likevel prøver å å gjøre livet surt for deg.

Når jeg kjører i trafikken blir jeg verdens mest fordomsfulle menneske.  Ettersom man ikke alltid ser føreren av et kjøretøy bedømmer man ut ifra bilen.  Merke, alder, felger, eksosanlegg, lyd, hvor ren den er, hvor mye krokan det er rundt skjermene og hvor mye billig dingeldangel fra Biltema de har pyntet den med etc.  Bremselysene er også et hint.  Konstant bremsing etter påbegynt kurve er et klart tegn om dårlig fører.  Ditto problemer med å finne andregiret etter igangsetting.

De farligste bilene i bytrafikken er Toyota Corolla.  Disse bilene kjøres av mennesker som ikke har råd til vedlikehold og som ikke bryr seg om hvordan de kjører.  De hverken ser eller hører noe, og i den grad blinklys og speil overhodet fungerer blir de lite brukt.  Det er egentlig det samme hvordan du posisjonerer deg i forhold til disse for de svimer halvinteressert rundt i trafikken.  Det beste er å holde avstand og så skvette forbi når sikt og veiforhold skulle tilsi det.  (Og hold ekstra god avstand ved rundkjøringer.  Folk i Corolla blir nær paniske av rundkjøringer).

Audi A6 stasjonsvogn er en annen livsfarlig bil.  Dette er den frustrerte husfars weapon of choice når han ikke fikk kjøpe seg den spreke toseteren fordi avkom og ferielasset ikke får plass.  En relativt klumpete bil som ofte kjøres litt aggressivt og uforutsigbart. Jo renere bilen er og jo lavere profiler dekkene har, desto mer aggressivt kjøres den.  Du må aldri legge deg i blindsonen på disse, men som oftest er du trygg dersom du befinner deg rett bak eller rett foran (selv om de har en tendens til tailgating).

Men det er også svik i egne rekker.  Blant motorsyklister finnes det en egen kategori tullinger man må holde øye med:  Harley-førere godt over 45.

Det er to typer Harley-førere.  Det er de som lukter av svett lær og ser ut som om de har sovet ute, og det er de som lukter Old Spice og er påfallende "pene i tøyet".

Gutta med loslitte jakker, ansiktsbehåring og litt for lange gafler kjører som oftest ganske fornuftig.  De har gjerne holdt på en stund og du ser de kjører med en viss selvtillit.  Disse er aldri et problem.  De kjører forutsigbart og med store, late bevegelser.

Det er verre med eldre menn som har kjøpt absolutt alle klesplaggene de kunne finne med Harley-logo på for så i godt voksen alder å gå til innkjøp av en sykkel med heller tvilsomme kjøreegenskaper.

Ja, og mint condition saltasker.  En Harley med nye saltasker er en rød varsellampe.

Hvilket bringer oss til morgenens kjøretur til jobben.  Rett etter Studentersamfundet traff jeg på en gruppe av disse Harley-sjåførene med logoer, saltasker og gule refleksvester.  Jeg mener jeg skimtet noe salt og pepper under hjelmene også.  Da lyset ble grønt vinglet de ut i krysset og begynte å svinge av mot venstre og ignorerte vikelpikten fullstendig.  

På pur faen trillet jeg ut mot krysset som for å understreke min misnøye med den bevisstløse tullekjøringen, og det var nesten så en av dem veltet fordi han ikke klarte å bestemme seg for om han skulle kjøre til høyre, til venstre eller stoppe.  (Kanskje han burde øvd litt på en parkeringsplass før han forvillet seg ut i trafikken?)

Om jeg ikke på forhånd hadde ant at disse gutta antagelig var en gjeng nybegynnere og hadde stått på mitt hadde det blitt knall og fall.  Denslags idiotisk nybegynnerkjøring ser du relativt sjelden noen på to hjul begå i byen.  Ikke engang organdonorene på R-sykler kjører slik.  Eller kanskje man burde si spesielt ikke organ-donorene.  En og annen halvsovende hipster i bakfylla på scooter kanskje, men veldig sjelden noen på stor sykkel.

Hvis Corolla-sjaffiser på død og liv skal kjøre sykkel kan de i det minste lære seg trafikkreglene.

2010-06-03

Uakseptable holdninger.

Ifølge Teknisk Ukeblad vurderer Justisminister Storberget å droppe kravet om skjellig grunn til mistanke mot konkrete personer fra de foreslåtte "personvernhensynene" som ble nevnt i høringsnotatet om Datalagringsdirektivet.

Jeg er ikke noen jurist, la oss understreke dette behørig og med en gang, men for meg er ikke dette holdninger som er forenelige med å inneha posten som justisminister i Norge, og det er derfor viktig at velgere merker seg disse holdningene og handler deretter ved neste valg.  Vi kan ikke tillate oss slike holdninger i et demokratisk rettssamfunn.

Et tankekors er at man er snar med å avskjedige ministre dersom de gjør seg skyldige i bagatellmessig snusk i forbindelse med byggsaker, diettpenger og denslags.  Men når holdninger som er prinsippielt uforenelige med å inneha et embete der man skal verne om demokratiet og rettssamfunnet kommer for en dag er det plutselig ikke så farlig.  Trist og skremmende.

2010-06-02

Desperat argumentasjon.

Følgende stod å lese i Nettavisen i dag:
På et seminar med justisminister Knut Storberget på tirsdag trakk assisterende Kripos-sjef Ketil Haukaas frem en overgrepssak der politiet måtte kaste inn håndkleet fordi teleselskapet ikke lagrer kundenes aktivitet på nett.
Og det under overskriften "Tilbø andre menn å ha sex med sin datter(7)".  Det er flere ting ved dette som jeg finner skremmende.

Det første som slo meg var hvor pinlig og hvor skremmende det er at de folkene som skal etterforske denslags støtter seg til anekdotisk bevis (Fra Wikipedia: "Et anekdotisk bevis er når en «viten» bygger på et enkeltstående tilfelle som ikke kan bestrides") snarere enn statistisk signifikante harde data i debatter som går på noe så fundamentalt.(*)

Det er snakk om hvorvidt vi skal tillate staten å begå noe som er farlig nær systematiske overgrep mot friheter jeg ble oppdratt til å tro nesten var hugget i stein.  Og så avspises vi av denne typen usaklig og høyest suspekt argumentasjon fra mennesker hvis yrke det er å samle bevis og bruke dem til å stille mennesker for retten og få dem dømt.

Jeg hadde i min naivitet som et minimum forventet at de skulle ta seg bryet med å doktorere statistikker -- slik som gode politikere gjør når de skal male politisk diskurs med et syltynt lag potensiell troverdighet det vil ta motparten faktisk innsats å skrape seg gjennom for å avdekke underliggende bløff.

Jeg ble såpass satt ut av denne observasjonen at det tok hele 30 sekunder før det slo meg at dette egentlig bare er standardargumentasjonen som brukes når man skal snakke om Det Farlige Internettet.

Siden midten av 90-tallet har barna vært yndet ammunisjon for å feie enhver motargumentasjon til side når man er opprørt over at folk har samme forventning til frihet og integritet som er tilfelle for f.eks det skrevne ord på papir, flittig transportert rundt i vårt lange land av posten.

Det er alltid en vinner å snakke om barneovergrep -- for det er vel ingen som vil barna noe vondt?  Antyder man at man gjør dette for barna vil motparten automatisk måtte trå langt mer varsomt for ikke å risikere å fremstå som noen som forsvarer det som ikke lar seg forsvare.  Det er kanskje det billigste trikset i boka, og det mest ynkelig desperate, men til tross for at det er mange hakk i den plata så spiller den ennå.

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde forventet bedre, men jeg hadde altså det.  Det gjør meg trist å observere at man tillater viktig debatt å synke ned på et slikt nivå.  Og det gjør meg dobbelt trist at det gjøres av mennesker hvis yrke skulle tilsi at vi har grunn til å forvente langt bedre.

(*) I dette tilfellet er det også en annen dimensjon til det å bruke dette som argument:  politiet vil aldri kunne fremlegge saken de brukte som anekdotisk bevis for kritisk studie, ergo kan de fremsette akkurat de påstander som måtte passe dem uten fare for at noen kan ta dem i bløff.