2010-06-02

Desperat argumentasjon.

Følgende stod å lese i Nettavisen i dag:
På et seminar med justisminister Knut Storberget på tirsdag trakk assisterende Kripos-sjef Ketil Haukaas frem en overgrepssak der politiet måtte kaste inn håndkleet fordi teleselskapet ikke lagrer kundenes aktivitet på nett.
Og det under overskriften "Tilbø andre menn å ha sex med sin datter(7)".  Det er flere ting ved dette som jeg finner skremmende.

Det første som slo meg var hvor pinlig og hvor skremmende det er at de folkene som skal etterforske denslags støtter seg til anekdotisk bevis (Fra Wikipedia: "Et anekdotisk bevis er når en «viten» bygger på et enkeltstående tilfelle som ikke kan bestrides") snarere enn statistisk signifikante harde data i debatter som går på noe så fundamentalt.(*)

Det er snakk om hvorvidt vi skal tillate staten å begå noe som er farlig nær systematiske overgrep mot friheter jeg ble oppdratt til å tro nesten var hugget i stein.  Og så avspises vi av denne typen usaklig og høyest suspekt argumentasjon fra mennesker hvis yrke det er å samle bevis og bruke dem til å stille mennesker for retten og få dem dømt.

Jeg hadde i min naivitet som et minimum forventet at de skulle ta seg bryet med å doktorere statistikker -- slik som gode politikere gjør når de skal male politisk diskurs med et syltynt lag potensiell troverdighet det vil ta motparten faktisk innsats å skrape seg gjennom for å avdekke underliggende bløff.

Jeg ble såpass satt ut av denne observasjonen at det tok hele 30 sekunder før det slo meg at dette egentlig bare er standardargumentasjonen som brukes når man skal snakke om Det Farlige Internettet.

Siden midten av 90-tallet har barna vært yndet ammunisjon for å feie enhver motargumentasjon til side når man er opprørt over at folk har samme forventning til frihet og integritet som er tilfelle for f.eks det skrevne ord på papir, flittig transportert rundt i vårt lange land av posten.

Det er alltid en vinner å snakke om barneovergrep -- for det er vel ingen som vil barna noe vondt?  Antyder man at man gjør dette for barna vil motparten automatisk måtte trå langt mer varsomt for ikke å risikere å fremstå som noen som forsvarer det som ikke lar seg forsvare.  Det er kanskje det billigste trikset i boka, og det mest ynkelig desperate, men til tross for at det er mange hakk i den plata så spiller den ennå.

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde forventet bedre, men jeg hadde altså det.  Det gjør meg trist å observere at man tillater viktig debatt å synke ned på et slikt nivå.  Og det gjør meg dobbelt trist at det gjøres av mennesker hvis yrke skulle tilsi at vi har grunn til å forvente langt bedre.

(*) I dette tilfellet er det også en annen dimensjon til det å bruke dette som argument:  politiet vil aldri kunne fremlegge saken de brukte som anekdotisk bevis for kritisk studie, ergo kan de fremsette akkurat de påstander som måtte passe dem uten fare for at noen kan ta dem i bløff.

No comments:

Post a Comment