2010-08-31

Lettvinte "løsninger" fra Samferdselsministeren.

Jeg ser Samferdselsministeren er ute og slåss med vindmøllene igjen.  Denne gangen er det atter et tiltak for å bekjempe uvettig kjøring.  Spesifikt ønsker ministeren strengere reaksjoner mot yngre sjåfører.

Politikere liker enkle løsninger.  Dessverre er det de oppfatter som enkle løsninger sjelden enkle eller løsninger.

Å introdusere strengere straffereaksjoner for overtredelser er den favoriserte reflekshandlingen hos politikere når et problem skal adresseres.  Dette kunne kanskje hatt noe for seg dersom den type oppførsel man ønsker å redusere var et resultat av veloverveide resonnement.  Men så later ikke til å være tilfelle.

Yngre sjåfører figurerer ikke prominent på ulykkesstatistikken fordi de har veid alle faktorene for og mot og rasjonelt og kaldt kommet frem til at de til enhver tid tar en akseptabel risiko.  De lar seg heller ikke avskrekke av stadig strengere straffer.  De begår trafikksynder av årsaker som er langt mer kompliserte enn at de kan reduseres i betydelig grad med strengere straffer.

Om strengere straffer i seg selv automatisk reduserte antallet forbrytelser ville det være rimelig å anta at nasjoner som f.eks praktiserer dødsstraff hadde vesentlig mindre kriminalitet.

Vi har kommet ganske langt med den delen av trafikksikkerhet i Norge som er overlatt til befolkningen.  Vi begynner å slite med å forbedre trafikksikkerheten i vesentlig grad uten å iverksette dramatiske eller, for bilisten, vesentlig fordyrende tiltak.   Mange av de største gevinstene er sannsynligvis allerede tatt ut.  I alle fall med tanke på hvilken del av dette som er dyttet over på norske bilister i form av obskønt dyr og langtrukken trafikkopplæring, krav til kjøretøy og den utstrakte bruken av forenklede forelegg.

Sistnevnte forøvrig et tema verdig mer diskusjon i seg selv ettersom staten later til å spekulere i at det er god butikk i forenklede forelegg, og det er således legitimt å spørre seg om staten er i stand til å opptre redelig på dette området. I min bok representerer forenklet forelegg en slags aksept for uønsket oppførsel mot at man betaler for privilegiet.  "Det er greit å være en asosial dust hvis du har råd til å betale oss".

Jeg mener det er passende å bringe på bane at Samferdselsministeren representerer den parten som muligens har bidratt med minst så langt.

Av de kronene som har blitt melket av bilister i Norge har lite funnet veien til prosjekter for å reelt bedre veiforholdene i Norge eller persontransport forøvrig.  Her og der flikkes det litt på veier og noen steder gjør man større løft -- men det er som oftest for lite, for sent og uten noen synlig langsiktig plan for å komme opp på det man kan betegne som et godt nivå hva veinettet i Norge angår.  Enkelte steder i landet har vi også sett graverende eksempler på at skattekroner blir svidd av på ombygginger som forverrer dårlige situasjoner.

Det er ikke vesentlig bedre med kollektivtrafikken.  Fra Arbeiderpartiets stupide eksperimenter med busser i Trondheim til de evigvarende problemene med signalanlegg like før Oslo Sentralstasjon.  Vi venter alle på at noen skal sette ned foten og få orden på disse tingene, men så har ikke skjedd.  Det er ikke uten grunn at vi f.eks flyr så mye som vi gjør i Norge.  Byene våre er knyttet sammen av vei- og tognett som er i elendig forfatning etter tiår med forsømmelse og et pinlig lavt politisk ambisjonsnivå.

Jeg spøkte ikke da jeg for noen år siden foreslo at stortingspolitikere ikke burde ha adgang til bruk av personbil til og fra jobb, og at de aller helst burde være pålagt å bo utenfor bykjernen.  Man stimulerer ikke til reell forbedring av kollektivtrafikk dersom beslutningstagerne skal ha mulighet til å isolere seg selv fra konsekvensene av de dårlige beslutningene de tar.


Å introdusere ulike reaksjoner for identiske overtredelser, basert på alder, og kanskje kjønn, er uheldig fordi det underminerer ideen om likhet for loven og er i strid med folks rettferdighetssans.  Det er en naiv måte å angripe et problem på.  Dog er det ikke uventet:  vi har med rette lave forventninger til Samferdselsministeren for vi har ikke hatt noen kompetent og troverdig samferdselspolitikk i Norge så lenge jeg kan huske.

Vi trenger en troverdig Samferdselsminister som har høyere ambisjoner enn å bare trå vannet.  Det gjør meg trist at Samferdselsministeren opptrer såpass naivt når det er enorme og viktige oppgaver som venter på at noen med ryggrad og visjoner skal ta tak i dem.

2010-08-08

Oppmuntring til selvtekt.

Hvis du blir frastjålet privat eiendom er sjansene for at du kan forvente noen assistanse fra politiet relativt smale.  Ikke bare det, hvis du går til det skritt å anmelde et tyveri vil du mest sannsynlig måtte skrive under på et papir som informerer deg om at dersom tyven innrømmer forholdet vil straffen sannsynligvis reduseres til en trivialitet gjennom ordningen for strafferabatt ved tilståelse.

Altså, om de mot all formodning skulle komme til å knipe tyven, vil de at du skal være innforstått med at de kommer til å slippe fisken uti igjen.

Politiet har ikke kapasitet til å etterforske tyveri av privat eiendom.  Akkurat det er vi vant med.  Men at de nekter å gjøre noe med saken når man vet om hvor tyvegodset befinner seg eller hvem som har begått udåden -- det er det litt verre å akseptere.  Men det er ikke uvanlig.

Det er også litt ullent hva man har lov til og hva man ikke har lov til dersom man fersker en tyv.  Har man lov til å holde på vedkommende?  Hva om vedkommende tyv setter seg i motverge?  Kan man true med juling?  Kan man gi dem juling?  Kan man stripse fast vedkommende til politiet ankommer?  Hva om politiet nekter å komme?  Hva med når man vet hvor tyvgodset befinner seg?  Skal man ringe på døra og håpe på at tyven samarbeider?  Enn om man bryter seg inn og tar tilbake egen eiendom?

Jeg har ikke studert lovverket, men jeg er temmelig sikker på at man effektivt sett ikke har lov til å gjøre noen verdens ting.  Og man kan ikke forvente noen som helst hjelp fra politiet.

Er ikke dette egentlig å oppmuntre til selvtekt?  Er det ikke egentlig å oppmuntre folk til å "ordne ting på egen hånd" når politiet later til å være mer i veien enn til noen hjelp?  For det er slik det effektivt sett forholder seg:  dersom man ikke har anledning til effektivt sett å forsvare egen eiendom eller ta den tilbake, og politiet nekter å bistå, har man bare to valg:  passivt godta at man blir bestjålet eller selv bryte loven.

Og hvorfor er det slik?  Er det fordi politiet helst vil at alle sakene deres skal passe inn i samme byråkratiske mal?  At alle saker skal avsluttes med en dom og politiet kvier seg for alt som kan ødelegge statistikk de måles på?

Hver gang det verserer historier i pressen om politiets påfallende uvirksomhet i saker der det burde være mulig å pågripe gjerningsperson eller i det minste få tilbake det som er stjålet, kommer det unnvikende sutring fra politiet.  De klager over ressursmangel og om mangel på bevis og henvisninger til prosedyrale grunner til at de ikke "kan" foreta seg noe.

Dette er selvsagt sludder og vås.  Det er ikke verre enn at de i de fleste tilfeller kunne avlagt vedkommende et besøk.  Jeg skulle ønske de lot være å fornærme folks intelligens ved å hevde at de bedriver "etterforskning" all den tid det eneste de konsekvent er kapable til å gjøre er å skrive ut henleggelsesbrev.  Det er faktisk så enkelt at de ikke bedriver noen form for "etterforskning" så lenge de sitter på kontorene sine og leker byråkrater.  De kan pelle seg ut på gata, avlegge husbesøk og begynne å snakke med folk.  De kan prøve å være litt mer politi og litt mindre byråkrater.

Politidirektør Killengreen sier i Aftenposten:
- Politiet kan ikke bare hente ut tyvegodset selv om man vet hvor det er. Det kreves en etterforskning og bevisførsel, og det er vi ikke i stand til å prioritere i alle disse sakene, sier hun.
Dette er sludder og dersom Killengreen selv ikke skjønner at dette er sludder kan man spørre seg hvorfor vi kaster bort penger på å lønne en politidirektør som åpenbart er mer instilt på å forsvare egen ineffektivitet enn å gjøre noe med slike saker.

I denne saken er det faktisk så enkelt at man banker på døren og ber om å få se på serienummeret til det angivelige tyvgodset.  Det er sånt som kalles "etterforskning" og som man ikke kan få gjort dersom man sitter parkert på et kontor.  Man må ut i felten og snakke med folk. Jeg er sikker på at Killengreen kan servere et halvt dusin unskyldninger for ikke å bedrive noen reell form for etterforskning, men det er nettopp det de er: unskyldninger.  Og det synes jeg ikke er godt nok.

Hvis Killengreen ikke har det som trengs for å nyttegjøre seg de ressursene hun rår over bedre enn dette burde man kanskje finne noen som kan.  Noen som er litt mindre byråkrat og litt mer pragmatiker.

Forøvrig grenser det til komisk at politiet går veldig langt i å antyde at bruken av sikkerhetssystemer som kan spore tyvgods er en utfordring for dem.  Det er mange måter å tolke akkurat det på.  Få av dem stiller politiet i noe særlig flatterende lys. Spesielt i disse tider der de på den ene siden argumenterer kraftig for datalagringsdirektivet, og på den andre siden klarer å demonstrere at bredere tilgang til elektroniske spor ikke er noe de er kompetente til å håndtere.