2010-09-14

Incentiver

Jeg skrev for noen dager siden om den merkelige formen for selvskading staten driver med når de ilegger seg selv foretaksstraff. I denne postingen snakket jeg om det å incentivere vanlige ansatte ved å belønne de som faktisk bidrar vesentlig til å forbedre lønnsomheten eller effektiviteten til en organisasjon -- litt i kontrast til å forbeholde slike mekanismer for toppledere.

@einjen på twitter utfordret meg indirekte ved å si at "det tror jeg ville sitte langt inne for fagorganisasjoner".

Kanskje.  Kanskje ikke.

Det er mange måter å belønne ansatte på.  En svært undervurdert måte å belønne ansatte på er å ta dem alvorlig.

Veldig mange ansatte i store bedrifter føler seg ganske maktesløse.  De har kanskje ideer om hvordan man kunne gjøre noe bedre eller en mulighet som det kanskje er verdt å forfølge, men det er ingen som hører på dem.  Og om det er noen som gidder å høre på dem er det ikke alltid det finnes kultur, eller prosesser, for å bemyndige ansatte til å realisere muligheter de ser.

Eller det kan være for mye prosess.  Det er få ting som er så forbannet kjedelig som å måtte fylle ut skjemaer og gå i møter når man har en idé man brenner for og man higer etter å komme igang.   Flere bedrifter jeg har jobbet i har hatt slike prosesser for å finne gode ideer.  Felles for de fleste av dem er at slike prosesser egner seg bedre til å kaste bort penger, drepe engasjement og styrke tendenser til Groupthink.

Det er forbløffende å se på hvor mye lavthengende frukt som aldri plukkes fordi "det er ikke bare å gjøre sånn".

Å skape litt pusterom for de som brenner for noe er en god start.  Kanskje gi dem ørlittegrann støtte i form av tid, penger eller ressurser de måtte trenge.


Selvsagt tenkte jeg også på mer konkret kompensasjon i form av lønn, bonuser eller andre goder, men det er ikke nødvendigvis den eneste måten å incentivere folk på.

Hvis en ansatt får anledning til å gjøre noe som i vesentlig grad påvirker bunnlinjen eller effektiviteten i en organisasjon er det urimelig at bare ledere skal nyte godt av dette i form av bonuspakker.
Jeg synes også det er rimelig at slike bonuser bør stå i forhold til resultat.  Om en statsansatt på luselønn gjør en innsats som ender opp med å spare skattebetalerne for titalls millioner i året så er det HELT GREIT om vedkommende det året drar hjem en bonus tilsvarende en høvelig brøkdel av det vedkommende har spart skattebetalerne for.

Om fagorganisasjoner synes det er problematisk å belønne ekstraordinær innsats interesserer meg egentlig midt i ryggen.  Jeg har ennå til gode å oppleve noen fagorganisasjon som er relevant for det jeg driver med som er gode for noe mer enn å avkreve kontingent, men som løper i dekning med en gang det er bruk for dem.  Men som sagt, det er mulig at jeg over de siste 20 årene har fått et noe skjevt inntrykk av dem.  De må gjerne overbevise meg om at jeg tar feil.

Tips til norske toppledere.

I en bedrift jeg jobbet i før hadde vi et fast innslag i uka som jeg mener flere store bedrifter burde adoptere.

Hver eneste fredag klokken 1600 eller deromkring ble det arrangert allmøte der toppledelsen stilte opp.  Den mest interessante og produktive delen av dette ukentlige allmøtet var spørsmål-og-svar-delen der hvem som helst, enten man var vaktmester eller SVP,  kunne lufte hva de hadde på hjertet overfor toppledelsen.

Toppledelsen stilte faktisk opp.  Det var sjelden ingen av de 3 øverste lederne i selskapet kunne stille.  Som oftest kunne noen av dem stille og jevnlig var alle tre tilstede.  Og bare så ingen tror det er snakk om et lite selskap der logistikken er triviell: de har 20.000 ansatte og en børsverdi over 150 milliarder USD.  Lederne i dette selskapet er akkurat like travle som alle andre toppledere.  Kanskje mer.  Og det er viktig å merke seg at dette ikke var noe man gjorde av og til, men  hver eneste fredag.

For ansatte som ikke hadde mulighet til å møte opp personlig kunne de knotte inn hva de hadde på hjertet på en intern webapplikasjon.   Denne webapplikasjonen lot så andre ansatte stemme innlegg opp eller ned slik at lederne ble gitt de spørsmålene de ansatte selv anså som viktigst.  (Forøvrig samme webapplikasjon som Obama benyttet for å samle inn spørsmål i starten av sin presidentperiode).

Veldig mange viktige spørsmål ble tatt opp på disse møtene og det var ikke uvanlig at toppledelsen der og da muliggjorde løsning av problemer med å enten bemyndige ansatte til å ta hånd om et problem, eller ved å instruere relevant person i toppledelsen til å ta tak i en sak eller svare på spørsmål.  Slikt bringer de ansatte og ledelsen i et selskap mye nærmere hverandre.  Det er viktig i små bedrifter, men det er langt viktigere i nettopp store bedrifter.

Ingen andre bedrifter jeg har jobbet i har praktisert dette -- og det er ganske synd.  Topplederne i store selskaper er gjerne mytiske, utilgjengelige figurer man leser om i avisen, men sjelden eller aldri har anledning til å kommunisere med direkte.

Jeg skulle gjerne sett andre store bedrifter adoptere denne ordningen.  Det vil nok være motforestillinger mot dette hos mange ledere, men ærlig talt:  det er ikke store offeret for en leder å være tilgjengelig direkte og ansikt-til-ansikt 30-60 minutter i uka.

Og om lederen ikke klarer å stå ansikt-til-ansikt med sine ansatte en gang i uka har man kanskje feil leder?

2010-09-12

Pisk eller gulrot?

Det diskuteres om man skal begynne å bøtelegge Jernbaneverket for for forsinkelser. Dette for å incentivere Jernbaneverket til å levere en bedre tjeneste.

Jernbaneverket er en etat underlagt Samferdselsdepartementet.  Så det vi snakker om er at Staten skal inndra penger som Staten har bevilget til Staten for å gjøre en jobb til gode for samfunnet.  Det er mulig jeg er naiv og dum, men jeg ser ikke helt hvordan dette skal anspore noen til å ønske å gjøre en bedre jobb.  Hvis noen vet bedre så opplys meg gjerne om hvorfor dette er lurt.

Vi liker å dele ut pisk i Norge.  Med tvang skal Nordmannens oppførsel formes og kontrolleres.  Men det er noe litt merkelig over det at staten skal bedrive en slags form for selvskading.

Jeg lurer på om det ikke hadde vært bedre å skape incentiver i positiv retning:  å belønne folk når noe faktisk går bra.  Og da snakker jeg ikke om toppledere.  Ved utelukkende å incentivere toppledere risikerer man å få tyranniske ledere som bare bryr seg om sin egen bonus.  Som råkjører sine ansatte for kortsiktig personlig gevinst.  Sånt er sikkert greit for å score billige politiske poeng, men det er ikke akkurat det man kan betegne som bærekraftig.

Kansje man burde forsøke å finne frem til mekanismer som belønner vanlige ansatte i Jernbaneverket (og NSB) for innsats som øker tjenestekvaliteten?  Mekanismer som gjør at hvem som helst i Jernbaneverket kan få belønning for innsats som i vesentlig grad påvirker kvaliteten på det de leverer.  Med ditto grader av frihet til å kunne endre på ting.

Gi dem noe å strekke seg etter og gi dem litt mer frihet til å faktisk få lov til å gjøre en innsats.  Jeg nekter å tro at alle snaut 3000 som jobber i jernbaneverket er idioter.

2010-09-10

Åpne data.

Det samles inn, aggregeres og produseres enormt mye data som du og jeg betaler for over skatteseddelen.  Det produseres også mye data av samfunnsmessig interesse i deler av næringslivet -- data som enten rapporteres inn i en eller annen form i dag eller som burde rapporteres inn.

Dette er data du og jeg har betalt for. 

Jeg har halvinteressert observert at debatten om tilgjengeliggjøring av sanntidsdata for kollektivtransport i Norge har blusset opp igjen.  Dette er et tema jeg har interessert meg litt for siden tidlig på 90-tallet, men hvis man forsøker å nærme seg problemstillingen på noen måte mister man veldig fort lysten til å bruke tid på dette.

De som sitter på dataene ser sjelden lengre enn sin egen nese, og når de skal gjøre noe med dem klarer de som oftest å rote det til med politikk.  Som f.eks å tulle inn merkelige bruksbegrensninger som gjør det uaktuelt for innovatører å lage noe som avhenger av disse dataene.

Enda verre er det når de som sitter på disse dataene begynner å tenke "vertikalt integrert" og skal lage sine egne sluttbrukerapplikasjoner.  Joda, fint det, men det hjelper ikke en dritt når det man trenger er løsninger som kan fungere, ikke bare over hele landet, men i samarbeid med internasjonale tjenester.  En iPhone-app som f.eks bare fungerer i Oslo eller Trondheim er litt bortkastet innsats.  Ikke bare det, for meg som bruker er det klønete å måtte ha en skog med applikasjoner avhengig av hvor og hvordan jeg skal reise.  Og hvis noen lager en bra app som gjør det enkelt å finne frem i kollektivtilbudene, OG de tar penger for app'en, hva så?

Skal ikke disse organisasjonene som sitter på disse dataene fremme bruk av kollektive transporttilbud? Hvorfor er vi da belemret med motvilje og bruksbegrensninger?  Dette er jo en gresk tragedie.

Slike data har en viss verdi.  Men denne verdien blir større når dataene er mer tilgjengelige og kan integreres med andre datakilder og systemer.  Og når det er så åpent at man kan benytte dataene på måter som ingen har tenkt på før.

Skulle jeg engasjert meg i dette her måtte det vært for å hjelpe til med å bygge løsninger.  Jeg vet et og annet om informasjonssystemer og det å skru sammen nettjenester.  Jeg gidder ikke kaste bort tiden min på å måtte forklare folk hvorfor det ikke er smart å komplisere ihjel disse tingene med politikk.

Jeg bidrar gjerne.  Men jeg er som sagt interessert i å bidra til å bygge løsninger.

2010-09-04

Hverdagsfascister.

For endel år siden lærte jeg et nytt ord: "hverdagsfascist".  Det er et ganske anvendelig ord.  Ikke for brysk, men heller ikke for tamt og tannløst.

I Dagens Næringsliv i dag kan man lese at Tolldirektør Bjørn Røse vil plassere ut mikrofoner i veikanten for å knipe disse samfunnsundergravende menneskene som trimmer kjøretøyene sine og, eventuelt, lar være å betale avgift.  Her skal det lyttes, fanges og bøtelegges.

Nå skal man egentlig ikke angripe person, men holde seg til sak.  Dette er dog en type utspill der det er legitimt å spørre "hva gikk egentlig galt med denne personen"?  Hvilken sørgelig personlig tragedie er det som får mennesker som burde vite bedre til å fremstå med fullt navn og bilde som en hinsides normal fornuft nidkjær byråkrat av verste sort?  Hvor i livet gikk det så galt at Tolldirektøren på ramme alvor får seg til å lufte kikkerfantasiene sine i en riksdekkende avis uten noen åpenbar blygsel?

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å bestemme meg for om man burde gi DN en smekk for å ikke ha fulgt Vær Varsom-plakaten eller belønne dem for å dokumentere at vi har usunne elementer i tollvesenet hvis stilling kanskje burde vært vurdert.  Det er jo pressens oppgave å beskytte mennesker som ikke vet bedre mot seg selv.  På den annen side er det jo også pressens oppgave å varsle om når det må ryddes litt i rekkene i det offentlige.

Jeg er ikke så sikker på om jeg setter pris på at mine skattekroner skal benyttes til å betale lønnen til mennesker som huser vrangforestillinger om at vi befinner oss i DDR.

2010-09-02

Førerkort

Det diskuteres, i fullt alvor og av presumptivt voksne mennesker som meg bekjent ikke sorterer under noen klassifisering som "mentalt svekket" på noen måte, om at man skal pålegge unge bilførere en rekke odde restriksjoner.  Som ivrig deltager i denne dansen vi pleier å kalle "trafikkbildet" vil jeg gjerne lufte noen forslag som på ingen måte gjør denne debatten mer eller mindre seriøs:
  • Alle som i fullt alvor anskaffer, eier og fører en Toyota Corolla som sitt primære kjøretøy bør med umiddelbar virkning fratas førerkort.  Dette er mennesker som hater biler, som aldri har lært seg å kjøre bil og som soser rundt i trafikken og kun oppdager om de kjører på noen om bilen kiler seg så fast i det de har kjørt på at de ikke kommer videre.
  • Alle som tar motorsykkellappen etter fylte 50 år og så kjøper seg en Harley kan kun gis tillatelse til øvelseskjøring på lukket område -- forutsatt at det er montert støttehjul og sykkelen plomberes slik at den ikke kan kjøre fortere enn 20km/h.  De kan ved fylte 60 få kjøre på avsidesliggende veier forutsatt at de har gjennomgått kurs i bruk av speil og avlagt ny teoriprøve.
  • All transport av barn under 16 år i bil skal foregå ved å plassere avkommet i en støtsikker, lydtett, ventilert kasse bak føreren, med mindre fører har deltatt i, og bestått, opplæring i å ignorere masete barn under førsel av bil.
  • Der bremsing startes ved tangeringspunktet i sving hos forankjørende er det lov å signalisere misnøye med bruk av horn, subsidiært gi forankjørende en solid dytt dersom dertil egnet kufanger er montert.  Eventuelle forsikringsoppgjør blir automatisk i forankjørendes disfavør.
  • Ved igangsetting ut av lyskryss gis 1000 kroner i bot for hvert sekund utover 2 sekunders nøling (4 sekunder i Trondheim).
  • Likeledes, ved igangsetting ut av kryss ilegges automatisk 5000 kroner i bot dersom kjøretøyet taper mer enn 30% av fart mens fører fomler med å gire fra første til andre gir.  Bomgiring med påfølgende stans gir 3 prikker.
  • Fotgjengere skal gis tilgang til å hevde sin fortrinnsrett til fortau overfor syklister med balltre.
  • Enhver politiker som søker å innskrenke eller komplisere førrerretten gjennom lov eller forskrift mister automatisk førrerrett til alle kjøretøy unntatt trehjulssykkel for én stortingsperiode.
  • Det bør introduseres en tilleggsavgift ved kjøp av nye kjøretøy i grå metallic. 
Jeg har aldri påstått at debatten om førerkort i Norge noengang har vært seriøs.