2010-10-19

Bedre annonser -- ikke mer.

I dag fyrte jeg opp en browser som ikke har adblock installert og ble litt sjokkert over hvor ille norske nettaviser ser ut med annonser.

Det er mange som sutrer om at det er umoralsk å konsumere aviser på nett med annonsene slått av.  Slik jeg ser det gjør jeg majoriteten av annonsørene en tjeneste.  Du skjønner, jeg blir så mektig irritert av påtrengende annonser at jeg merker meg hvem annonsøren er -- og så bevisst unngår å gi dem pengene mine siden når kjøpsbeslutninger skal tas.

For eksempel kommer jeg aldri til å handle bil fra Hyundai.  Dette skyldes ene og alene den irriterende TV-reklamen de terroriserte oss med på starten av 90-tallet.  At det er nesten 20 år siden hjelper ikke all den tid de ikke har rykket ut helsides annonser der de ydmykt ber om unskyldning for å ha plaget oss med det musikalske ekstrementet "Hand in Hand" eller hva djevelskapen het.   Dette kulturelle overgrepet er så alvorlig at jeg tillater meg å være langsint når det gjelder Hyundai.  Svært langsint.

Men mest av alt hater jeg den usmakelige teppebombingen annonsører bedriver på landets nettaviser.  For en gitt artikkelside er mesteparten av browser-arealet pepret med blinkende, hjernedødt merkantilt sludder og innholdet forvist til en smal stripe med tekst.  Eller snarere flere smale striper med tekst jevnlig avbrutt av enda mer merkantilt sludder.

Aller helst skulle jeg sett at to ting skjedde.  Først at dagens webdesignere i nettaviser overføres til en type virksomhet der de kan gjøre mindre skade.  Legge sammen undertøy på et militært depot slår meg som en passende beskjeftigelse: mer samfunnsnyttig enn å skjende nyhetene og med meget lav risiko for at det skal utøves estetisk uforstand.

Dernest at man klarte å spore opp mennesker som er i stand til vakker formgivning som ikke løper i veien for funksjon.  Jeg vet ikke hvordan man gjør dette, men jeg nekter å tro at det ikke finnes formgivere som kan lage attraktive og funksjonelle grensesnitt for nyheter.  Finn dem, ansett dem og gi dem et balltre å forsvare seg med om noen skulle rømme fra jobben sin ved depotet.

Deretter skulle jeg ønske avisene ble flinkere til å bruke kunnskap man har om leseren for å gi meg færre annonser, men til gjengjeld annonser som det er en viss sjanse for at jeg faktisk bryr meg om.  Den samme kunnskapen kunne forøvrig brukes for å sørge for at jeg aldri mer eksponeres for nyheter om langrenn, fotball, orientering, sykling eller den nye karrieren til Aylar Lie.

Å bruke kunnskap virker.  Jeg har aldri kjøpt noe som resultat av en annonse i en nettavis.  Aldri.  På den annen side mottar jeg jevnlig mail fra Amazon.com om bøker jeg kunne være interessert i -- og rundt 20% av disse mailene resulterer i at jeg faktisk kjøper noe fra Amazon.  (Og du vet hvordan det er:  når man først skal ha én bok kan man like gjerne handle fem bøker...).
Amazon trekker kunnskap ut av hva jeg, og andre, foretar oss på nettstedet deres.  I tillegg gir de meg knotter å skru på som gjør at jeg kan bestemme hvorvidt jeg vil at de skal kontakte meg. 

Man kan på samme måte trekke kunnskap ut av hva brukere foretar seg på nettavisers websider og tilby brukerne mer valgmuligheter.

Jeg spøker ikke når jeg sier at aviser trenger folk utenfra for å ha noen fremtid.   De må forklares hvilke fundamentale ting de gjør galt og så må de sørge for at disse tingene blir fikset.  Det journalistiske og redaksjonelle har de fremdeles mest kunnskap om; der trenger de ikke hjelp (tror jeg) -- men alt som ligger rundt skjønner de skremmende lite av.

Sånn, da var AdBlock på plass igjen og norske nettaviser er igjen halvveis leselige.

2010-10-13

Overvekt vs rusmisbruk.

...eller: "Skal vi bruke sykdomsargumentet så blir diskusjonen fryktelig ubehagelig."

Om energien du stapper i trynet minus energien du forbrenner går med overskudd, havner overskuddet på skinkene dine eller rundt midjen eller hvor du nå eser ut når du spiser for mye og trimmer for lite.  Det er omtrent så enkelt.  Til tross for en hel industri av slangeoljeselgere og feelgoodmennesker som prøver å selge det som noe annet.

Det snakkes veldig mye om at fedme er en sykdom.  Vel, ok, jeg godtar argumentasjonen om at enkelte har sterkere sultfølelse, pussig forbrenning, dårlig impulskontroll eller tilgang på obskønt mye særdeles god mat og at det sikkert er halvannen milliard psykologisk rotfestede, mer eller mindre definerte, lidelser som kan bidra til at det er en utfordring å holde matchvekten.  La oss anta det for gitt.

Men jeg vil tippe at for de fleste av oss er det nettopp så enkelt at vi gir litt faen, at vi sitter litt for mye på ræva og at vi kanskje stapper i oss endel vi ikke burde stappe i oss.  Men det er nå min antagelse, og den er i stor grad basert på observasjon av hvordan min egen vekt har variert i løpet av livet.  (Ikke engang jeg er så gørrkjedelig at jeg gidder å legge meg borti hva andre spiser og hvor ofte de er i fysisk aktivitet).

Nei, man skal ikke mobbe de som er overvektige, og jeg har alltid latt være å gjøre det.  Men når det hyles opp om at det ikke skal være legitimt å påpeke at fedme er uheldig, og man mer enn antyder at samfunnet ubetinget skal akseptere overvektige som de er tenkte jeg det var på plass med en sammenligning:  Dersom fedme er en sykdom så husk at mye av den samme sykdomsargumentasjonen brukes om rusmisbruk.  Og det later til å være legitimt å se ned på rusmisbrukere.

Fremskreden fedme er dessuten ikke bra for deg.  Det vet vi.  Akkurat som vi vet at det ikke er bra å tylle i seg overdrevne mengder alkohol eller injisere fruktene av afghansk jordbruk.

Rusmisbruk er noe vi, med loven i hånd bekjemper.  Ikke bare det: det er også sosialt akseptabelt å se ned på rusmisbrukere i Norge.  Det er litt urettferdig hvordan samfunnet forskjellsbehandler overvektige og rusmisbrukere.  Du leser f.eks til stadighet om forbrytelser som begås av nettopp rusmisbrukere -- og det er sjelden noen interesseorganisasjon som skriker opp om denne formuleringen i journalistikk.

Neste gangen du leser avisen og det skrives om en forbrytelse begått av en "rusmisbruker":  bytt ut ordet "rusmisbruker" med "overvektig".  Blir du mer provosert av det?  Hvorfor det?  Eller i motsatt fall: hvorfor ikke?  Hvorfor skal én type lidelse være assosiert med kriminelle og karaktersvake mennesker og en annen type lidelse få moralsk fripass?

Merk at det ikke er jeg som sidestiller rusmisbrukere og overvektige og jeg har ikke noe spesielt imot noen av gruppene.  Jeg har kun observert at den samme argumentasjonen om årsak brukes om begge deler.  Sånt gjør meg nysgjerrig.   Og da er det legitimt å spørre seg:  hvorfor er synet på overvektige og rusmisbrukere så ulikt hvis forklaringsmodellene til begge er så like?


(Jeg skal innrømme at jeg selv forskjellsbehandler overvektige og rusmisbrukere.  Jeg har flere ganger handlet inn et varmt måltid til rusmisbrukere som sitter på gata og tigger om vinteren.  Dessverre har jeg aldri handlet gulrøtter eller gitt bort joggesko til overvektige.  Jeg burde kanskje begynne å gjøre det når jeg først skal begå egoistiske handlinger for å døyve samvittigheten)

2010-10-12

Verdidebatt

For noen dager siden ble et notat til Kulturdepartementet fra "Dele -- ikke stjele"-kampanjen brakt inn i offentlighetens lys av Elektronisk Forpost Norge (EFN) gjennom en pressemelding. Notatet som omtales har den noe klønete tittelen "Uttalelse fra rettighetshaverene ulovlig fildeling og krav om ny lovgivning" og er ganske skremmende lesning.  Ikke minst fordi det går langt i å uttrykke at vi som samfunn skal anse åndsverksindustrien som langt viktigere enn grunnleggende egenskaper ved en liberal rettsstat.  Slikt bør ikke gå upåaktet hen.

Det er en slags uskreven regel at man ikke snakker om verdien av kulturelle uttrykk i penger eller at man sammenligner verdien av disse med mer håndgripelige verdier.  Det er ansett som litt tarvelig og smålig.  Likevel later det til at de som skal forvalte åndsverk og omsette dem i penger, på vegne av artister, uten blygsel er sykelig opptatt av å snakke om nettopp dette.  Og da er det legitimt å ta en debatt på hva vi setter høyere: rettighetshaveres kommersielle suksess eller de aspektene av våre liv som kan rammes av forsøk på å sikre rettighetshaveres kommersielle levedyktighet.

Antallet trusler mot rettigheter og friheter som vi oppfatter som svært viktige i et liberalt demokrati er under stadig mer skremmende press.  Datalagringsdirektivet har f.eks figurert hyppig i debatt det siste året og det har fremkommet skremmende holdninger fra så høyt hold som Justisministerens kontor som faktisk presterte å ymte frempå med en totalt utilgivelig tanke i en rettsstat:  enn om vi eliminerte kravet om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke for å overvåke privatpersoner?
Det er hinsides min forståelse hvordan det er mulig å overhodet ytre slike tanker og få beholde jobben som Justisminister.  I Norge.  Landet som stolt deler ut Nobelprisen til mennesker som har befunnet seg i den skarpe enden av denslags totalitært tankegods.

Men tilbake til diskusjonen om verdier.  Er det virkelig så viktig for oss å sikre forretningen til rettighetshaverne at vi er forberedt på å sette til side personvern og rettssikkerhet?  Tilfører disse virkelig en så stor verdi til samfunnet at vi er villige til å gi opp hardt tilkjempede rettigheter og beskyttelser under loven?

Og merk at vi ikke snakker om artistene her, men de som lever av å forvalte de verdiene som skapes av artistene.  Rettighetshaverne skyver skamløst artistene foran seg i denne debatten.  Leilendingene paraderes foran pressen i all sin elendighet -- den stakkars sultende kunstneren;  og problemstillingen fremstilles som "skal ikke disse få lov til å skaffe seg et levebrød som resultat av sin kunst?". 

Det er ikke minst skamløst fordi det meste vi som publikum betaler i rene penger for å få tilgang til deres verk aldeles ikke tilfaller kunstnerne.  Og i økende grad brukes disse inntektene til å fø på parter som ikke engang bidrar til kunsten eller dens fremme.

Et eksempel jeg nylig ble gjort klar over av en kompis av meg som er forfatter er den kuriøse situasjonen for e-bøker.  Når en e-bok omsettes skal bokhandlerne ha 30 prosent andel av salget.  For å låne en formulering fra Morgenbladet: de skal ha en tredjedel av en kake som de ikke lenger er med på å bake.  Dette er selvsagt ikke fair.  Såvidt jeg forstod kom dette av at forlagene har investert i forhandlerleddet.  Kanskje ikke den smarteste forretningsstrategien med tanke på at bokhandlenes rolle i fremtiden står i fare for å bli marginal.  Men denslags dårlige forretningssans skal altså artisten betale for.

Jeg synes ikke det er så vanskelig å komme med et entydig svar på om vi som samfunn skal tillate rettighetshaverne å presse oss til å svekke personvern og rettssikkerhet -- hard tilkjempede sammfunnsgoder som statsmenn av et helt annet kaliber enn dagens politikere har kjempet med nebb og klør for å sikre oss.  Selvsagt skal vi ikke bøye av for lobbyistenes press og lettsindig ofre disse tingene for å redde døende forretningsmodeller.

Det er de ikke verdt.

Dersom kunsten blir lidende på kort sikt så får det bare bli slik, men det er å sette det på spissen.  For kunsten kommer ikke til å påføres varige mén under kollapsen av foreldede forretningsmodeller.  Der det finnes kunst og der det finnes et publikum vil det alltid være en mulighet for å omsette åndsverk i skillinger.  Den eneste forskjellen er at forvaltningsapparatet for åndsverk vil måtte tilpasses og noen av dagens aktører vil bli irrelevante.

Hvis vi skal debattere verdien av å beholde en skjevfordelt forvaltningsstruktur som beriker seg på artisters åndsverk versus det å opprettholde grunnleggende forutsetninger for et liberalt demokrati og en rettsstat gir svaret seg selv.  Og man skal skamme seg dypt om man kommer frem til noen annen konklusjon.