2010-10-13

Overvekt vs rusmisbruk.

...eller: "Skal vi bruke sykdomsargumentet så blir diskusjonen fryktelig ubehagelig."

Om energien du stapper i trynet minus energien du forbrenner går med overskudd, havner overskuddet på skinkene dine eller rundt midjen eller hvor du nå eser ut når du spiser for mye og trimmer for lite.  Det er omtrent så enkelt.  Til tross for en hel industri av slangeoljeselgere og feelgoodmennesker som prøver å selge det som noe annet.

Det snakkes veldig mye om at fedme er en sykdom.  Vel, ok, jeg godtar argumentasjonen om at enkelte har sterkere sultfølelse, pussig forbrenning, dårlig impulskontroll eller tilgang på obskønt mye særdeles god mat og at det sikkert er halvannen milliard psykologisk rotfestede, mer eller mindre definerte, lidelser som kan bidra til at det er en utfordring å holde matchvekten.  La oss anta det for gitt.

Men jeg vil tippe at for de fleste av oss er det nettopp så enkelt at vi gir litt faen, at vi sitter litt for mye på ræva og at vi kanskje stapper i oss endel vi ikke burde stappe i oss.  Men det er nå min antagelse, og den er i stor grad basert på observasjon av hvordan min egen vekt har variert i løpet av livet.  (Ikke engang jeg er så gørrkjedelig at jeg gidder å legge meg borti hva andre spiser og hvor ofte de er i fysisk aktivitet).

Nei, man skal ikke mobbe de som er overvektige, og jeg har alltid latt være å gjøre det.  Men når det hyles opp om at det ikke skal være legitimt å påpeke at fedme er uheldig, og man mer enn antyder at samfunnet ubetinget skal akseptere overvektige som de er tenkte jeg det var på plass med en sammenligning:  Dersom fedme er en sykdom så husk at mye av den samme sykdomsargumentasjonen brukes om rusmisbruk.  Og det later til å være legitimt å se ned på rusmisbrukere.

Fremskreden fedme er dessuten ikke bra for deg.  Det vet vi.  Akkurat som vi vet at det ikke er bra å tylle i seg overdrevne mengder alkohol eller injisere fruktene av afghansk jordbruk.

Rusmisbruk er noe vi, med loven i hånd bekjemper.  Ikke bare det: det er også sosialt akseptabelt å se ned på rusmisbrukere i Norge.  Det er litt urettferdig hvordan samfunnet forskjellsbehandler overvektige og rusmisbrukere.  Du leser f.eks til stadighet om forbrytelser som begås av nettopp rusmisbrukere -- og det er sjelden noen interesseorganisasjon som skriker opp om denne formuleringen i journalistikk.

Neste gangen du leser avisen og det skrives om en forbrytelse begått av en "rusmisbruker":  bytt ut ordet "rusmisbruker" med "overvektig".  Blir du mer provosert av det?  Hvorfor det?  Eller i motsatt fall: hvorfor ikke?  Hvorfor skal én type lidelse være assosiert med kriminelle og karaktersvake mennesker og en annen type lidelse få moralsk fripass?

Merk at det ikke er jeg som sidestiller rusmisbrukere og overvektige og jeg har ikke noe spesielt imot noen av gruppene.  Jeg har kun observert at den samme argumentasjonen om årsak brukes om begge deler.  Sånt gjør meg nysgjerrig.   Og da er det legitimt å spørre seg:  hvorfor er synet på overvektige og rusmisbrukere så ulikt hvis forklaringsmodellene til begge er så like?


(Jeg skal innrømme at jeg selv forskjellsbehandler overvektige og rusmisbrukere.  Jeg har flere ganger handlet inn et varmt måltid til rusmisbrukere som sitter på gata og tigger om vinteren.  Dessverre har jeg aldri handlet gulrøtter eller gitt bort joggesko til overvektige.  Jeg burde kanskje begynne å gjøre det når jeg først skal begå egoistiske handlinger for å døyve samvittigheten)

No comments:

Post a Comment