2010-10-12

Verdidebatt

For noen dager siden ble et notat til Kulturdepartementet fra "Dele -- ikke stjele"-kampanjen brakt inn i offentlighetens lys av Elektronisk Forpost Norge (EFN) gjennom en pressemelding. Notatet som omtales har den noe klønete tittelen "Uttalelse fra rettighetshaverene ulovlig fildeling og krav om ny lovgivning" og er ganske skremmende lesning.  Ikke minst fordi det går langt i å uttrykke at vi som samfunn skal anse åndsverksindustrien som langt viktigere enn grunnleggende egenskaper ved en liberal rettsstat.  Slikt bør ikke gå upåaktet hen.

Det er en slags uskreven regel at man ikke snakker om verdien av kulturelle uttrykk i penger eller at man sammenligner verdien av disse med mer håndgripelige verdier.  Det er ansett som litt tarvelig og smålig.  Likevel later det til at de som skal forvalte åndsverk og omsette dem i penger, på vegne av artister, uten blygsel er sykelig opptatt av å snakke om nettopp dette.  Og da er det legitimt å ta en debatt på hva vi setter høyere: rettighetshaveres kommersielle suksess eller de aspektene av våre liv som kan rammes av forsøk på å sikre rettighetshaveres kommersielle levedyktighet.

Antallet trusler mot rettigheter og friheter som vi oppfatter som svært viktige i et liberalt demokrati er under stadig mer skremmende press.  Datalagringsdirektivet har f.eks figurert hyppig i debatt det siste året og det har fremkommet skremmende holdninger fra så høyt hold som Justisministerens kontor som faktisk presterte å ymte frempå med en totalt utilgivelig tanke i en rettsstat:  enn om vi eliminerte kravet om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke for å overvåke privatpersoner?
Det er hinsides min forståelse hvordan det er mulig å overhodet ytre slike tanker og få beholde jobben som Justisminister.  I Norge.  Landet som stolt deler ut Nobelprisen til mennesker som har befunnet seg i den skarpe enden av denslags totalitært tankegods.

Men tilbake til diskusjonen om verdier.  Er det virkelig så viktig for oss å sikre forretningen til rettighetshaverne at vi er forberedt på å sette til side personvern og rettssikkerhet?  Tilfører disse virkelig en så stor verdi til samfunnet at vi er villige til å gi opp hardt tilkjempede rettigheter og beskyttelser under loven?

Og merk at vi ikke snakker om artistene her, men de som lever av å forvalte de verdiene som skapes av artistene.  Rettighetshaverne skyver skamløst artistene foran seg i denne debatten.  Leilendingene paraderes foran pressen i all sin elendighet -- den stakkars sultende kunstneren;  og problemstillingen fremstilles som "skal ikke disse få lov til å skaffe seg et levebrød som resultat av sin kunst?". 

Det er ikke minst skamløst fordi det meste vi som publikum betaler i rene penger for å få tilgang til deres verk aldeles ikke tilfaller kunstnerne.  Og i økende grad brukes disse inntektene til å fø på parter som ikke engang bidrar til kunsten eller dens fremme.

Et eksempel jeg nylig ble gjort klar over av en kompis av meg som er forfatter er den kuriøse situasjonen for e-bøker.  Når en e-bok omsettes skal bokhandlerne ha 30 prosent andel av salget.  For å låne en formulering fra Morgenbladet: de skal ha en tredjedel av en kake som de ikke lenger er med på å bake.  Dette er selvsagt ikke fair.  Såvidt jeg forstod kom dette av at forlagene har investert i forhandlerleddet.  Kanskje ikke den smarteste forretningsstrategien med tanke på at bokhandlenes rolle i fremtiden står i fare for å bli marginal.  Men denslags dårlige forretningssans skal altså artisten betale for.

Jeg synes ikke det er så vanskelig å komme med et entydig svar på om vi som samfunn skal tillate rettighetshaverne å presse oss til å svekke personvern og rettssikkerhet -- hard tilkjempede sammfunnsgoder som statsmenn av et helt annet kaliber enn dagens politikere har kjempet med nebb og klør for å sikre oss.  Selvsagt skal vi ikke bøye av for lobbyistenes press og lettsindig ofre disse tingene for å redde døende forretningsmodeller.

Det er de ikke verdt.

Dersom kunsten blir lidende på kort sikt så får det bare bli slik, men det er å sette det på spissen.  For kunsten kommer ikke til å påføres varige mén under kollapsen av foreldede forretningsmodeller.  Der det finnes kunst og der det finnes et publikum vil det alltid være en mulighet for å omsette åndsverk i skillinger.  Den eneste forskjellen er at forvaltningsapparatet for åndsverk vil måtte tilpasses og noen av dagens aktører vil bli irrelevante.

Hvis vi skal debattere verdien av å beholde en skjevfordelt forvaltningsstruktur som beriker seg på artisters åndsverk versus det å opprettholde grunnleggende forutsetninger for et liberalt demokrati og en rettsstat gir svaret seg selv.  Og man skal skamme seg dypt om man kommer frem til noen annen konklusjon.

2 comments:

  1. Det jeg aldri har skjønt med disse debattene er hvorfor dette ikke er opplagt.

    ReplyDelete
  2. Veldig godt sagt, borud!

    Her er en link som hadde passet bra inn her: Musikerne vinner, plateselskapene taper: http://www.espen.com/norskblogg/archives/2010/09/musikerne_vinner_plateselskapene_taper.html

    ReplyDelete