2010-12-28

Brev fra Onkel Reisende Mac

Brev fra Onkel Reisende Mac:

hei,


Her for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for, i dannelses øyemed, å prøve ut en kunstinstallasjon som heter tog.  En kunstinstallasjon er når det hverken er pent eller virker.  Og togene er en sånn ting.  Heslige store ting menneskene later som om det er skikkelig vanskelig å få til å følge tidsskjemaer.  Enda de har brukt dem i nesten 200 år nå.  De tuller litt med genren ved å la dem virke litt.  Eller ved å snakke om at togene virker andre steder.  Men togene virker ikke der heller.  En svært høy og utspekulert kunstform dette.


Mens vi kjørte med toget deltok vi i en annen lek menneskene liker å leke.  Det er noe eller noen som heter "terrorist" og når noen sier "terrorist" eller "bombe", så skal alle være redde.  Den som er reddest vinner en premie og kommer i avisen.  


Men jeg vet ikke om noen som har sett terrorist ennå.  I alle fall var det terrorist som hadde lagt igjen en lapp på et tog.  Jeg tror også den sa noe om at han hadde glemt  igjen en bombe.  Kanskje på et annet tog.  Plutselig måtte alle som var på tog bytte forestilling til noe som heter buss.  Buss er nesten som tog, men med mer lokalt preg og med flere forestillinger for mindre publikum. 


Terrorist/Påskehare
En bombe er akkurat det samme som et påskeegg tror jeg.  Som legges igjen av påskeharen.  Påskeegg altså.  Ikke bombe.  Ingen har sett påskeharen heller forøvrig.  Han kommer hver påske for å legge igjen egg til minne om at noen mennesker var skikkelig slemme mot En Av Våre Nye Landsmenn, som de heter.  Pussig navn egentlig.  De ser ikke så veldig nye ut.  Mange av dem er helt brune i ansiktet.  Og så snakker de rart.  Ingen av dem snakker riktignok arameisk, slik som han de spikret opp.  Men de som går rundt med logoen til fanklubben hans liker merkelig nok ikke Nye Landsmenn.  I alle fall er det mange som er redd for dem.  Slik at de kan komme i avisen.


Men tilbake til lappen og leken.  Det er altså viktig å være redd.  Når noen sier at terrorist har vært der skal man stoppe det man driver med og gjøre noe annet enn det som er fornuftig eller riktig.


Storberget
Den reddeste av dem heter Storberget.  Han er så redd at han er i avisen ganske mye.  Noen ganger er han så redd at han er på teve og sier vi ikke skal være redde.  Da blir alle ordentlig redde.


Han sier det er farlig å være alene så han vil lage lister.  Mange, mange lister som passer på hvem vi snakker med og hvor vi er når vi snakker med dem.   Han kaller det Datalagringsdirektivet. Datalagringsdirektivet er litt sånn som med julenissen:  sånn liste med barn som har vært slemme.  Bare at det er for voksne også.  Det er det som han og Stasministeren kaller demokrati: når voksne får være med på leken også.  De har tenkt å trekke ut noen vinnere.  Vinnerne får bo gratis.


Stasministeren er han til venstre. 
Jeg tror de kaller ham Stasministeren fordi det er sånn stas når han er på teve.  Enda det ikke ser ut som om han har det så morsomt.  Han har aldri hatt noen jobb sånn som de andre menneskene, så jeg tror de lot ham være sånn stasminister for at han ikke skulle føle seg utafor.  Faren hans ble aldri stasminister.  Han het Torvald.  Jeg tror  han ikke ble stasminister fordi det var ingen som skjønte hva han mumlet.  Det er aldri noe stas hvis man ikke skjønner hva noen sier, så følgelig kunne han ikke bli stasminister.


Noen sa at det ikke var stasminister, men STASIminister.  Det heter STASI når man blir veldig flink til å leke sånn Storberget og Stoltenberg leker.  Når man blir ordentlig flink til å lage sånne lister med mennesker som har vært slemme.  Eller mennesker som har snakket med hverandre om å legge igjen lapp på toget.


For nesten 200 år siden var det noen stasmennesker som skrev et slags brev som de kalte grunnloven.  Det var ikke noe reisebrev altså.  Det var heller ikke noe langt brev, men åpenbart et brysomt brev som antydet masse tull om at folk ikke skulle være redde og at det skulle være lover og sånn.  (Med mindre man var i slekt med Jesus da.   De ville visst ikke ha slektningene hans her).  Uansett, dette brevet handlet om regler for å lage regler og i det siste har det blitt for mange regler som ikke handler om å være redd.  Så man har funnet ut at det er noe som heter frihet som vi ikke trenger lenger.


Det virker litt syklisk av natur det her.  De stasmenneskene som fant på reglene i starten var smartinger.  Og så, for at ting ikke skal bli så kjedelig, finner de progressivt dummere stasmennesker som lager nye regler som tar vekk sånne friheter.  Friheter kommer i veien for å være redd for terrorist.  Eller påskeharen.  Eller noe. Og da blir det ingen julegaver.  


Etter en stund tror jeg hele leken starter på nytt -- når nok dumme stasmennesker har tatt vekk alle frihetene og bare lager lister.  Når man bare lager lister heter det fascisme, og da skjer det noe merkelig:  da begynner togene å virke!  Det er helt sant, har jeg hørt.  


Men bare en liten stund.  For etter det kommer det sånn periode når de sender bort alle stasmenneskene eller henger dem opp til pynt, og så begynner de på nytt.  Med å lage nye snillere regler så ikke folk skal være så redde.  Helt til de er klare for en ny stasminister.  En eller annen elendig tølper som ingen vil ansette i noen ordentlig jobb og som trenger å bli gjort litt stas på.


Vel, vel.  Det var alt for denne gang.


Hilsen Onkel Reisende Mac.

No comments:

Post a Comment