2010-12-10

Med uforstand og naivitet skal fremtiden forvaltes.

I dagens kronikk "Datalagring eller personvern? Ja takk, begge deler", synliggjør Bjørn Jarle Røberg Larsen en nesten rørende naiv tillit til at politi, rettsvesen, tjenestetilbydere og andre det måtte angå i ett og alt vil oppføre seg aktverdig, aldri gjøre feil og alltid handle med den overvåkedes beste interesser for øye.

Det later til at Røberg-Larsens tro på de gode intensjonene er så sterk at den ikke i nevneverdig grad lar seg rokke av nærkontakt med virkeligheten.

Det er ikke så mye den ville ekstrapoleringen som plager meg i det Røberg-Larsen skriver.  Han er politiker.  Det er nærmest forventet at en politiker skal produsere fantasiprodukter for å forlede almuen. Utsagn som f.eks at Datalagringsdirektivet vil "styrke personvernet" støttes opp med en salig blanding av lettvinte konklusjoner,  hendige redefinisjoner av hva "personvern" innebærer og denne allestedsnærværende mangelen på forankring i noen observerbar virkelighet.  Dette er ikke så forferdelig vanskelig å gjennomskue og deretter avskrive som sludder.

Ekstrapoleringen er ille, men det er verre at Røberg-Larsen ekstrapolerer ut ifra et åpenbart fravær av anvendbar kunnskap, eller i mangel av kunnskap, forestillingsevne.  Han ignorerer det faktum at der noe kan gå galt vil det før eller siden gå galt og at man, som Richard Branson stadig maser om når det gjelder forretningsstrategi: må planlegge for nedsiden og worst-case scenarier.  For de vil slå til.  Med større regularitet enn vi liker å tenke på.

Røberg-Larsen lar seg ikke bry av at worst-case scenarier kan, og med overveldende sannsynlighet vil, slå til.

Det er selvsagt søtt at Røberg-Larsen har så stor tro på mennesker at han er rede til å legge sikkerheten til dine og mine data i hendene på et udefinert antall mennesker og uten at det er gitt noen troverdige garantier om hvem som skal være bemyndiget til å gjøre hva med disse dataene.   Dette er en blind tillit det er få forunt å ha til andre mennesker.  Spesielt når man ikke har den fjerneste anelse om hvem disse menneskene er eller hva de er motivert av.

Jeg stoler ikke engang såpass på meg selv.  Langt mindre horder av fremtidige minstepensjonister.

Videre er det betenkelig at Røberg-Larsen bagatelliserer hva man kan lese ut av disse dataene.  Det er litt merkelig, for det har aldri på noe tidspunkt i historien vært større fokus på nettopp det å klemme hard informasjon ut av ulne data.  Det har aldri vært mer lettfattelig litteratur tilgjengelig omkring dette temaet -- litteratur som er tilgjengelig for selv de med fremskreden fobi for realfag.  Det har aldri vært billigere og enklere å transportere og prosessere massive mengder data.

Med en kredittkort og forbløffende få penger kan hvem som helst i dag fullt lovlig leie maskinkraft som tidligere bare var tilgjengelig for velfinansierte organisasjoner.  Dertil kommer det faktum at man for visse typer problemstillinger kan leie langt større mengder maskiner på det sorte markedet for enda mindre penger.

Et gjengangstema for debatten er et markant fravær av faglig tyngde.  Man har involvert jurister, som kan si noe om hvordan slike grep forholder seg til eksisterende lovverk,  evolusjon av samme samt utøvelse av nevnte lover.  Man har involvert byråkrater, som kan ytre seg om hvordan deres organisasjoner vil forholde seg.  Man har involvert tjenestetilbydere, som stort sett er opptatt av kostnad og hvordan dette vil påvirke deres anseelse og tillit.

Dessverre har ikke de med en berettiget mening om de mer vitenskaplige aspektene ved DLD fått slippe til i noen særlig grad i denne debatten. Mennesker med kompetanse på praktisk sikkerhet.  Mennesker med kompetanse på informasjonsanalyse og kunsten å vri kunnskap ut av store, om enn glisne, datasett.

Dette er ikke minst pussig i lys av saker som figurerer prominent i media om dagen som omhandler nettopp massive mengder følsom informasjon som har kommet på avveie.  Eller for den saks skyld de periodiske tilfellene av kredittkortinformasjon som kommer på avveie (jeg får vel i snitt utstedt nytt kredittkort en gang i året fordi noen har kompromittert denne informasjonen).  Dog er lekkasjer av kredittkortopplysninger såpass dagligdags nå at media ikke engang gidder å dekke det.

Jeg synes det er skremmende at våre politikere er så rede til å introdusere lovgivning de så åpenbart ikke er i stand til å forstå rekkevidden av, og at de i lys av tvil ikke later til å ha noe sterkt ønske om å feile på rett side av prinsippene for hvordan man bygger en liberal rettsstat.

Jeg er skuffet og jeg er skremt.

No comments:

Post a Comment