2011-01-17

Man forhandler ikke om grunnprinsipper.

Det spøkes ofte med at politikere ikke representerer noen andre enn seg selv, eller til nød den prosessen de er en del av -- at politikere flest hverken har ryggrad eller prinsipper og at noen av dem for lengst har mistet av syne hva som er viktig i et samfunn.

I en litt merkelig symmetri går vi rundt og later som om dette er folk vi har valgt og at man ikke havner på tinget uten støtte i folket.  Det er bare delvis sant.  Den gjennomsnittlige velger ser kanskje en og annen politisk debatt på TV under valgkampen, og stemmer ut ifra den ene eller den andre gallionsfigurens opptreden på TV.  Jeg tipper at de færreste velgere kan navngi samtlige stortingsrepresentanter fra sitt fylke.

Vi har ikke valgt disse folkene.  De har albuet seg inn.  I beste fall har vi avgitt vår stemme til et par gallionsfigurer i en popularitetskonkurranse -- og så har trynefaktorer og brunhetsgrad på neser avgjort hvem som får sitteplass og hvem som bare får ståplass på gangen.

Datalagringsdirektivet er en sånn sak der politikere settes på prøve --  der vi som samfunn settes på prøve i vår evne til å ta beslutninger av viktig prinsippiell betydning for hvordan vi definerer ord som "demokrati" og "rettsstat".

At man må ta slike beslutninger av og til er uunngåelig i et demokrati.  Det gjør meg bare så trist at vi skal være så dårlig rustet med prinsippløse hestehandlere nå som dette viktige spørsmålet skal avgjøres.   Det virker ikke som om politikere flest, eller for den saks skyld befolkningen, forstår at dette er nettopp en av disse beslutningene som virkelig er definerende for hvem vi er.  At dette er et avgjørende punkt i vårt demokratis historie.

Jeg må si jeg har mer respekt for Arbeiderpartiet enn Høyre i denne saken:  I det minste er Ap konsekvente i sin higen etter avdemokratisering og det å finne tilbake til sine paranoide, kontrollkåte røtter.

Det er ikke tillitvekkende når politikere ikke klarer å kjenne igjen en prinsippsak og opptre deretter.

Hvis Høyre skal kjøre en "appeasement"-linje har de ugjenkallelig demonstrert at de er et tulleparti og de fortjener ikke å bli tatt alvorlig.

Man forhandler ikke om grunnprinsipper.

2011-01-12

Pytt pytt

Essensen i Arne Sølvbergs kommentar "JA til Facebook - NEI til Storberget" synes å være et argument om at aksept av det ene automatisk burde medføre aksept av det andre.   Altså, om vi synes det er greit å registrere en profil på Facebook, så burde det være greit at myndighetene har tilgang til mine trafikkdata.

Epler og pærer.

Nå er det fristende å spøkefullt påpeke at det er merkelig av en professor i informatikk å, i praksis, la typefeil snike seg inn i argumentasjonen.  Eller som man ville sagt i dagligtale: sammenligne epler med pærer.  For det er det jeg synes Sølvberg gjør.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det en vesensforskjell på privat innsamling av data og når staten gjør det.  Når det gjøres av private aktører finnes det langt flere mekanismer for å komme uheldige praksiser til livs.  Gjennom tap av omdømme og tillit, press fra aksjonærer, press fra partnere, pålegg fra myndigheter, og om alt annet svikter:  ved søksmål, dom og erstatning.  Dette gjør at mange store selskaper som lever av å samle inn, analysere og anvende analyser fra disse dataene har et veldig reflektert forhold til hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt.  Selvsagt trår de fra tid til annen over grensene -- men det er tilgangen på sanksjonsmuligheter som er det sentrale her.

Når en stat forgriper seg er sanksjonsmulighetene begrenset.  Det er noe enhver deltager i den demokratiske prosess plikter å forstå.

Billig og platt retorikk.

Det er uheldig at Sølvberg videre later til å sammenligne skepsisen til motstandere av Datalagringsdirektivet med ytterliggående venstreradikale på 70-tallet.  Dette er en blødme som er uverdig en professor ved et anstendig universitet og en type ikke-argumentasjon myntet på å assosiere det noe komiske imaget til AKP(ml) til enhver som nærer skepsis til politikeres motiver.

Å stille seg skeptisk til Datalagringsdirektivet er ikke sammenlignbart med den paranoiaen AKP(ml) veltet seg i.  Og hvorfor skulle det være sammenlignbart?  Må jeg minne professoren på at disse klovnene i sin bunnløse naivitet på ramme alvor forfektet væpnet revolusjon?  At de i sin uforstand uttrykte beundring overfor Røde Khmer?

Men når vi først snakker om AKP(ml) og høytflyvende demokratiske idealer:  hva er egentlig farligst?  En gjeng tullinger som definerer demokratiet og den etablerte staten som en fiende og som dermed klart distanserer seg fra resten av samfunnet, eller elementer i det etablerte demokratiet som forsøker å uthule selve fundamentet for demokratiet og rettsstaten?  Til dels fra noen av demokratiets mest potente maktposisjoner?

En sunn skepsis til statens evne og vilje til å beskytte demokratiet er en grunnleggende forutsetning for demokratiet.  Den er så grunnleggende at hele vår statsform er bygget rundt separasjon av maktstrukturer og mekanismer som skal motvirke uheldig samrøre.  Vår statsform tar også høyde for at det tidvis kan forekomme ond vilje eller uforstand over kortere perioder, og at det skal være særdeles vanskelig å introdusere lovgivning som fundamentalt endrer demokratiets karakter.

Dessverre har den teknologiske utviklingen stilt oss ovenfor en fundamentalt annerledes virkelighet.  Samtidig er politikk blitt et yrke, og vi har ikke lenger luksusen av å ha statsmenn av samme kaliber som de som skrev en av verdens mest progressive grunnlover i 1814.  Jeg tenker med gru på hvilke totalitære trekk en norsk grunnlov anno 2011 ville hatt.  Etter all sannsynlighet ville eiere av "intellectual property" nytt en høyere beskyttelse enn privatpersoner.  Simpelthen fordi de er flinkere til å benytte både press- og lokkemidler til å få viljen sin.

Om Sølvberg vil forsøke å score billige poeng ved å trekke frem klovnene i AKP(ml) så må han gjerne gjøre det.  Men jeg tillater meg å fnyse av den billige retorikken.


Optimisme versus realisme.

Jeg vil også påpeke et avsnitt i Sølvbergs kommentar som begynner lovende, men som så avslører en ekstremt farlig holdning som dessverre har forblitt uartikulert i store deler av debatten.  Sølvberg sier følgende:

Det kan stilles vel begrunnede spørsmål ved norske myndigheters evne til å beskytte befolkningen i vårt sårbare IT-samfunn. Vi har for eksempel hatt en systematisk nedprioritering av IT forskning i dette landet i de siste 20 årene. Dette har selvfølgelig hatt sin konsekvens for kunnskapsnivået i myndighetsorganene. Men det lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen.
Det begynner lovende med erkjennelsen om at myndighetsorganer i Norge antagelig ikke besitter tilstrekkelig kunnskap til å forstå konsekvensene av Datalagringsdirektivet.  Dette er et syn jeg ikke bare deler, men et problem jeg tidligere har påpekt at det er vanskelig å gjøre noe med uten målrettet og disiplinert arbeide over lang tid.

De virkelig dyktige menneskene søker seg ikke til stillinger i staten -- de ser etter jobber der de har større sjanse for personlig tilfredsstillelse.  Både av økonomisk og faglig art.  Det er svært liten sjanse for at noen enkeltperson vil være i stand til å skape en kunnskapskultur som er rotfestet like mye i kunnskap som i holdninger og verdier.  (Politikere burde være intimt kjent med disse problemstillingene fra egen hverdag, når de blir tildelt ministerposter og plutselig står ansikt til ansikt med et byråkrati som er vant til å knekke politikere som tror de kan trumfe gjennom viljen sin uhindret).

Det jeg reagerte på er dog den siste setningen. "Men dette lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen".

Med dette utsagnet later det til at Sølvberg trekker på skuldrene og sier "det ordner seg sikkert".  Denne likeglade holdningen er livsfarlig.  Og den forekommer etter en god tids debatt der vi har fått se flere eksempler på at det ikke er noen grunn til å huse forventninger om at det kommer til å "ordne seg".  Bare det siste året har vi hatt to graverende demonstrasjoner på dette: NAV-saken og Strøm-Erichsens forsøk på å undergrave den frie pressen for å ha satt henne i forlegenhet.

Affæren med Strøm-Erichsen var ille, men ikke verre enn at man kan tilskrive det grov svikt i personlig dømmekraft.  NAV-saken var verre fordi den avslørte mer systemiske problemer -- at politikere kunne finne på å ta avgjørelser uten egentlig å forstå hva de avgjorde eller rekkevidden av det de avgjorde og at det hverken ble "oppdaget" eller adressert før pressen slo det opp.

I et teknologiselskap er sistnevnte en type feil som ville ført til en grundig post-mortem der man ville søkt å finne svaret på hvorfor noe så graverende kunne finne sted og hvordan sikrer seg mot at noe slikt skal skje igjen.  Så later ikke til å være tilfelle i den norske stat.  I motsatt tilfelle ville man kunnet observere en langt dypere sjelegranskning fra aktører som Storberget -- samt færre pinlig naive utsagn.

Jeg skal dog ikke dømme Sølvberg så hardt for å ha begått denne feilen.  Jeg har begått den samme feilen selv ved å overvurdere folks evne til å forstå både de tekniske og prinsippielle problemene ved Datalagringsdirektivet.  Jeg trodde faktisk folk ville være mer interesserte i å informere seg bare man pekte dem i riktig retning.  Realiteten er at ingen gidder.  Folk blir helt blasse i øynene hvis man forsøker å forklare hvilken kunnskap som kan klemmes ut av selv de mest uskyldig utseende data -- bare man har mye nok av dem. 

Og vi bor jo i Norge.  Verdens beste land.  Alt vi gjør er per definisjon bra.  Og når det ikke er bra så ordner ting seg helt sikkert av seg selv.

Det er et tankekors at de mennene som skrev den norske grunnloven hadde mindre tro på statens evne til å handle til folkets beste enn det Sølvberg har i dag.  Jeg vil anbefale Sølvberg å lese "Democracy Index 2010 - Democracy in retreat" fra The Economist Intelligence Unit, fundere over hvilke tendenser som er observert rundt i verden og spørre seg om vi virkelig ønsker å være en del av denne post-demokratiske tendensen.

Jeg for min del er svært glad for at grunnloven vår ble skrevet av progressive, oppegående mennesker i 1814.  For hadde den vært skrevet i dag ville rettighetshavere til "åndsverk" hatt større grad av beskyttelse enn individet, og det sier jeg ikke på spøk engang.

2011-01-11

Vi vet 97.3% sikkert hvor du er 14:03 i morgen

Med nok datapunkter om hvor du befinner deg på ulike tider av døgnet, ulike dager i uka, går det an å bygge en veldig presis modell av dine bevegelser.  Det vil si, det blir mulig å med ekstremt høy sannsynlighet å kunne forutsi hvor du vil befinne deg på et gitt tidspunkt i fremtiden.

Mye av livene våre er så forutsigbare at sted og tidspunkt er forutsigbart med 95% sikkerhet eller mer.  Det er også forutsigbart når lokasjonen din er uforutsigbar.   F.eks når du er på ferie.  Dette burde ikke komme som noen overraskelse på noen.  Selv om vi kanskje ikke selv er klar over hvor forutsigbare vi er.

Mye av retorikken fra Storberget har gått ut på at Datalagringsdirektivet ikke er farlig fordi det ikke er snakk om innhold, men "bare trafikkdata".  Det er to problemer med dette.  For det første bagatelliserer det sensitiviteten i trafikkdata ved å fokusere på noe annet:  innhold.  

Dette er data som er så sensitive at det ligger endel begrensninger på hva selskaper som samler slike data kan gjøre med dem (f.eks teleselskaper).  Det er også data som håndteres ekstremt forsiktig i endel Internet-selskaper som aggregerer store mengder slike data.  Det er ikke uvanlig for slike bedrifter å anonymisere disse dataene for intern bruk -- for å redusere sjansen for ødeleggende lekkasjer fra utro tjenere.

Det er sjelden du får lese om disse problemstillingene, begrensningene og holdningene.  Det er fordi dette er følsomme tema som selskaper ugjerne snakker om.  Og det er ikke så veldig rart, for det er en, ofte berettiget, skepsis mot denne formen for datainnsamling.  Jo mindre som sies, desto bedre for dem.

Men det andre problemet er litt mer alvorlig:  det distraherer oss fra det faktum at staten vil vite hvor du er og hvem du snakker med til enhver tid.  Vi fokuserer på at de ikke myser på "innholdet" og er ment å skulle få oss til å tenke på trafikkdata som "mindre farlig".  Fordi det kunne vært verre.

(når det er sagt:  hvis jeg skulle overvåket en større populasjon: det er mer interessant hvor de er og hvem de snakker med enn innholdet i disse samtalene.  sistnevnte er for det meste søppel.  trafikkdata er rent gull fordi det er kompakt, presist og relativt enkelt å analysere)

Det største problemet i debatten rundt datalagringsdirektivet er manglende folkeopplysning.  De som lever og ånder dataanalyse i massive datasett har ikke vært flinke nok til å formidle denne kunnskapen til mennesker som ikke engang har overfladisk forståelse av elementær statistikk -- langt mindre datamining.

Denne manglende bevisstheten på hvor gjennomsiktig et liv blir, selv med uskyldig utseende drypp av informasjon, er urovekkende.  Og slike som meg må ta en del av ansvaret -- fordi vi ikke er så flinke til å forklare disse tingene på vis som er forståelige for vanlige mennesker.  I alle fall ikke uten å få folk til å føle seg som idioter.

2011-01-07

Venstrehåndsarbeide i Justisdepartementet

I artikkelen "Mener vi allerede har gått over streken" får vi et lite glimt av det venstrehåndsarbeidet justisdepartementet bedriver i forbindelse med Datalagringsdirektivet.  Det er påfallende at en statssekretær må ut og "etterjustere" uttalelser fra justisministeren fordi justisministeren ikke "treffer spikeren helt på hodet".

Det er vel det nærmeste man kommer at en statssekretær kaller sin egen sjef for en dust i pressen.

Jeg synes ikke det er for mye forlangt å forvente at justisministeren skal være i stand til å formidle fakta og meninger uten at underordnede skal behøve å løpe rundt og rydde opp.  Spesielt ikke når selvsamme justisminister har stilt seg laglig til for hugg ved å anklage andre for "lemfeldig" ordbruk.

Atpåtil klarer samme statssekretær klarer å motsi seg selv.  I samme artikkel.  Jeg parafraserer fritt: "nei, private skal ikke kunne få tilgang -- bortsett fra når de skal ha tilgang".  Parafrase er vel omtrent like presist som direkte sitat etter gjeldende presisjonsnivå i denne debatten.  Mitt bidrag til å holde presisjonsnivået justisdepartementet legger opp til.  Værsågod.

Åpenbart har justisdepartementet et forklaringsproblem her.
 Det er heller ikke så veldig imponerende at statssekretæren klarer å gå så grundig på snørra ved å motsi seg selv med tanke på private parters tilgang til data innenfor ett og samme intervju.  Den ulne formuleringen om at det ikke skal deles sensitive data kjøper jeg ikke.  Det er stor forskjell på hvilke data folk som faktisk har erfaring med å analysere data anser som sensitive og hva glade amatører i sin uforstand presterer å mene.  Kall meg gjerne flisespikker, men når jeg blir konfrontert med såpass klønete og upresis kommunikasjon så må det være lov å være skeptisk.  Fint om justisdepartementet holder seg til jussen og overlater faglige vurderinger til de som har kvalifiserte meninger.

Videre står det å lese:
"Jeg og Justisdepartementet blir ofte fremstilt som vi er tilhengere av lagring av trafikkdata, men det er ikke riktig. Det vi mener er at politiet må ha riktig verktøy for å bekjempe alvorlig kriminalitet, og det er det vi nå forsøker å oppnå, sier Moland Pedersen."
Jeg lar den ovenstående juvelen få stå ukommentert.  Dens brilliante talentløshet taler for seg selv.

2011-01-03

Demokratiet i retrett.

Da jeg lærte om hvordan et vestlig demokrati er bygget opp som guttunge slo det meg at det var store mengder iboende mistro til alle parter som hadde noen form for makt.  I min naive barndom grublet jeg mye på hvorfor mennesker stolte såvidt lite på hverandre og om det virkelig kunne være nødvendig å gjøre et så stort nummer ut av f.eks det å ha ytringsfrihet, en uavhengig presse, og såvidt kontrollert samkvem mellom de ulike statsmaktene.

Å vokse opp i et vestlig demokrati er sløvende.  Å ikke behøve å oppleve hvordan det er å vokse opp under frykt, mangel på informasjon, propaganda,  åpenbar korrupsjon og fattigdom gjør at man ender opp med å verdsette de frihetene man har mindre.  Man tar dem for gitt.

Det siste tiåret har vært et ganske deprimerende tiår med tanke på nettopp friheter og vår manglende evne til å huske hvorfor vi ikke kan ta dem for gitt og hvorfor det er viktig å ikke la seg skremme til å kompromittere dem.  I vesten er det en global tendens mot "herding" av samfunnet.  Dette er ting man måler og vet -- det er ikke basert på løs spekulasjon.  Man kan forsåvidt kalle denne tendensen avdemokratiserende -- ikke så mye fordi de rent formelle demokratiske prosessene er endret, men fordi deres relevans er i ferd med å svekkes.  Grunnlaget for demokrati er i ferd med å svekkes.

Her er et utdrag fra innledningen til "Democracy index 2010, Democracy in retreat":
The global record in democratisation since the start of its so-called third wave in 1974, and acceleration after the fall of the Berlin Wall in 1989, has been impressive. According to the Economist Intelligence Unit’s measure of democracy, one-half of the world’s population now lives in a democracy of some sort. However, there has been a decline in democracy across the world since 2008. The decades-long global trend in democratisation had previously come to a halt in what Larry Diamond (2008) called a “democratic recession”. Now democracy is in retreat. The dominant pattern in all regions over the past two years has been backsliding on previously attained progress in democratisation.
Norge kommer godt ut av det i rapporten nevnt ovenfor.  Men den globale tendensen er urovekkende og regjeringen har vist en skremmende vilje til å følge etter.

Dette skjer relativt sakte i Norge. En lovendring her, en forskrift der, en og annen byråkrat som vandrer utenfor reservatet.  Enkeltvis ganske små inngrep i vår frihet, men i sum en svært skremmende tendens.  Hvis vi hadde introdusert alle disse endringene på én gang for 10-15 år siden ville nok bredere lag av befolkningen reagert.  Introduserer man endringene sakte nok vil den sløve massen ikke bry seg fordi hver enkelt endring ikke ansees som alvorlig nok til å bry seg.

Noen ganger skjer det dog fort.  Datalagringsdirektivet er et alvorlig inngrep i nettopp de friheter som danner grunnlaget for at vi kan ha et demokrati, og det later til at regjeringen forsøker å introdusere denne lovgivningen så fort som overhodet mulig.

Årsaken er egentlig ganske enkel:  skal man introdusere Datalagringsdirektivet må det gjøres før stor nok andel av befolkningen skjønner rekkevidden av det man er i ferd med å gjøre.  Dersom befolkningen rekker å forstå hva direktivet faktisk omfatter vil det bli svært vanskelig å få aksept for det.  Så det haster.

Det er ikke bare selve datainnsamlingen som er problemet, men statens evne til å anvende direktivet etter intensjonen.  Og det mangler ikke på gode intensjoner.  Faktisk er gode intensjoner bortimot det eneste som taler for direktivet.  Problemet er at vi allerede har empiri som hinsides enhver tvil forteller oss at gode intensjoner ikke er nok.

I kjølvannet av NAV-saken ble det f.eks svært åpenbart at politikerne ikke nødvendigvis er i stand til å sette seg inn i eksakt hva de har gitt tillatelse til. Det var også illustrerende med tanke på hvordan de følger opp beslutninger -- det gjør de ikke.    Ikke før saken eksploderer i pressen og de er nødt til å foreta brannslukking.

(Dessverre har pressen i stor grad gjort seg tilgjengelig som mikrofonstativ for justisministerens PR-kampanje og ikke i noen betydelig grad vært i stand til å stille kritiske spørsmål.  Dette er mest pressens feil, men litt "vår" feil også ettersom vi ikke har vært flinke nok til å forenkle materien slik at menigmann skjønner rekkevidden av det som er i ferd med å skje).

Noe som var mindre dekket av pressen var det faktum at NAV-ansatte ofte ikke vet hva som er korrekt prosedyre,  det finnes ingen kontroll med informasjonsflyt og ingen kontroll med hvem som har skaffet seg tilgang til hvilken informasjon og når.   Og det finnes ingen vilje til å adressere disse problemene.

Dette er den virkeligheten vi må forholde oss til -- og den virkeligheten som politikerne forsøker å glatte over.  Eller enda bedre: introdusere før noen av oss rekker å stille for mange kritiske spørsmål.

Det er påfallende hvordan statsministeren og justisministeren i tospann så villig opptrer som forsterkere av den frykten som ytterliggående elementer forsøker å spre.  Den uttalte strategien til radikale fundamentalistiske grupperinger er å gjøre et minimum av arbeide for så å la sine opponenter skalere opp og påføre seg selv skade.

Vi er ikke vant med asymmetriske trusselbilder -- og våre ledere er altfor intellektuelt begrensede til å unngå å la seg manipulere til å gjøre eksakt det ytterliggående elementer ønsker at de skal gjøre.

Den største trusselen mot demokratiet er ikke en ekstern trussel.  Den største trusselen er våre lederes villighet til å påføre demokratiet skade.  Våre friheter er truet av våre egne politikere som utviser en nærmest pervers vilje til å opptre som en forsterker av terror i kraft av enfoldighet og/eller en prinsippløshet som jeg ble oppdratt til å tro ikke ville være mulig i Norge.

Med så svake ledere er det betimelig å spørre seg hvor mange riksdagsbranner vi er unna å kaste kritiske forutsetninger for demokrati overbord.