2011-01-03

Demokratiet i retrett.

Da jeg lærte om hvordan et vestlig demokrati er bygget opp som guttunge slo det meg at det var store mengder iboende mistro til alle parter som hadde noen form for makt.  I min naive barndom grublet jeg mye på hvorfor mennesker stolte såvidt lite på hverandre og om det virkelig kunne være nødvendig å gjøre et så stort nummer ut av f.eks det å ha ytringsfrihet, en uavhengig presse, og såvidt kontrollert samkvem mellom de ulike statsmaktene.

Å vokse opp i et vestlig demokrati er sløvende.  Å ikke behøve å oppleve hvordan det er å vokse opp under frykt, mangel på informasjon, propaganda,  åpenbar korrupsjon og fattigdom gjør at man ender opp med å verdsette de frihetene man har mindre.  Man tar dem for gitt.

Det siste tiåret har vært et ganske deprimerende tiår med tanke på nettopp friheter og vår manglende evne til å huske hvorfor vi ikke kan ta dem for gitt og hvorfor det er viktig å ikke la seg skremme til å kompromittere dem.  I vesten er det en global tendens mot "herding" av samfunnet.  Dette er ting man måler og vet -- det er ikke basert på løs spekulasjon.  Man kan forsåvidt kalle denne tendensen avdemokratiserende -- ikke så mye fordi de rent formelle demokratiske prosessene er endret, men fordi deres relevans er i ferd med å svekkes.  Grunnlaget for demokrati er i ferd med å svekkes.

Her er et utdrag fra innledningen til "Democracy index 2010, Democracy in retreat":
The global record in democratisation since the start of its so-called third wave in 1974, and acceleration after the fall of the Berlin Wall in 1989, has been impressive. According to the Economist Intelligence Unit’s measure of democracy, one-half of the world’s population now lives in a democracy of some sort. However, there has been a decline in democracy across the world since 2008. The decades-long global trend in democratisation had previously come to a halt in what Larry Diamond (2008) called a “democratic recession”. Now democracy is in retreat. The dominant pattern in all regions over the past two years has been backsliding on previously attained progress in democratisation.
Norge kommer godt ut av det i rapporten nevnt ovenfor.  Men den globale tendensen er urovekkende og regjeringen har vist en skremmende vilje til å følge etter.

Dette skjer relativt sakte i Norge. En lovendring her, en forskrift der, en og annen byråkrat som vandrer utenfor reservatet.  Enkeltvis ganske små inngrep i vår frihet, men i sum en svært skremmende tendens.  Hvis vi hadde introdusert alle disse endringene på én gang for 10-15 år siden ville nok bredere lag av befolkningen reagert.  Introduserer man endringene sakte nok vil den sløve massen ikke bry seg fordi hver enkelt endring ikke ansees som alvorlig nok til å bry seg.

Noen ganger skjer det dog fort.  Datalagringsdirektivet er et alvorlig inngrep i nettopp de friheter som danner grunnlaget for at vi kan ha et demokrati, og det later til at regjeringen forsøker å introdusere denne lovgivningen så fort som overhodet mulig.

Årsaken er egentlig ganske enkel:  skal man introdusere Datalagringsdirektivet må det gjøres før stor nok andel av befolkningen skjønner rekkevidden av det man er i ferd med å gjøre.  Dersom befolkningen rekker å forstå hva direktivet faktisk omfatter vil det bli svært vanskelig å få aksept for det.  Så det haster.

Det er ikke bare selve datainnsamlingen som er problemet, men statens evne til å anvende direktivet etter intensjonen.  Og det mangler ikke på gode intensjoner.  Faktisk er gode intensjoner bortimot det eneste som taler for direktivet.  Problemet er at vi allerede har empiri som hinsides enhver tvil forteller oss at gode intensjoner ikke er nok.

I kjølvannet av NAV-saken ble det f.eks svært åpenbart at politikerne ikke nødvendigvis er i stand til å sette seg inn i eksakt hva de har gitt tillatelse til. Det var også illustrerende med tanke på hvordan de følger opp beslutninger -- det gjør de ikke.    Ikke før saken eksploderer i pressen og de er nødt til å foreta brannslukking.

(Dessverre har pressen i stor grad gjort seg tilgjengelig som mikrofonstativ for justisministerens PR-kampanje og ikke i noen betydelig grad vært i stand til å stille kritiske spørsmål.  Dette er mest pressens feil, men litt "vår" feil også ettersom vi ikke har vært flinke nok til å forenkle materien slik at menigmann skjønner rekkevidden av det som er i ferd med å skje).

Noe som var mindre dekket av pressen var det faktum at NAV-ansatte ofte ikke vet hva som er korrekt prosedyre,  det finnes ingen kontroll med informasjonsflyt og ingen kontroll med hvem som har skaffet seg tilgang til hvilken informasjon og når.   Og det finnes ingen vilje til å adressere disse problemene.

Dette er den virkeligheten vi må forholde oss til -- og den virkeligheten som politikerne forsøker å glatte over.  Eller enda bedre: introdusere før noen av oss rekker å stille for mange kritiske spørsmål.

Det er påfallende hvordan statsministeren og justisministeren i tospann så villig opptrer som forsterkere av den frykten som ytterliggående elementer forsøker å spre.  Den uttalte strategien til radikale fundamentalistiske grupperinger er å gjøre et minimum av arbeide for så å la sine opponenter skalere opp og påføre seg selv skade.

Vi er ikke vant med asymmetriske trusselbilder -- og våre ledere er altfor intellektuelt begrensede til å unngå å la seg manipulere til å gjøre eksakt det ytterliggående elementer ønsker at de skal gjøre.

Den største trusselen mot demokratiet er ikke en ekstern trussel.  Den største trusselen er våre lederes villighet til å påføre demokratiet skade.  Våre friheter er truet av våre egne politikere som utviser en nærmest pervers vilje til å opptre som en forsterker av terror i kraft av enfoldighet og/eller en prinsippløshet som jeg ble oppdratt til å tro ikke ville være mulig i Norge.

Med så svake ledere er det betimelig å spørre seg hvor mange riksdagsbranner vi er unna å kaste kritiske forutsetninger for demokrati overbord.

1 comment:

  1. Godt skrevet, og ekstremt viktig sak dette her! Men jeg savner linker til eksempler for å underbygge påstandene dine, og for å ha mer å slå i bordet med når man vil snakke om dette med andre.

    ReplyDelete