2011-01-12

Pytt pytt

Essensen i Arne Sølvbergs kommentar "JA til Facebook - NEI til Storberget" synes å være et argument om at aksept av det ene automatisk burde medføre aksept av det andre.   Altså, om vi synes det er greit å registrere en profil på Facebook, så burde det være greit at myndighetene har tilgang til mine trafikkdata.

Epler og pærer.

Nå er det fristende å spøkefullt påpeke at det er merkelig av en professor i informatikk å, i praksis, la typefeil snike seg inn i argumentasjonen.  Eller som man ville sagt i dagligtale: sammenligne epler med pærer.  For det er det jeg synes Sølvberg gjør.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det en vesensforskjell på privat innsamling av data og når staten gjør det.  Når det gjøres av private aktører finnes det langt flere mekanismer for å komme uheldige praksiser til livs.  Gjennom tap av omdømme og tillit, press fra aksjonærer, press fra partnere, pålegg fra myndigheter, og om alt annet svikter:  ved søksmål, dom og erstatning.  Dette gjør at mange store selskaper som lever av å samle inn, analysere og anvende analyser fra disse dataene har et veldig reflektert forhold til hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt.  Selvsagt trår de fra tid til annen over grensene -- men det er tilgangen på sanksjonsmuligheter som er det sentrale her.

Når en stat forgriper seg er sanksjonsmulighetene begrenset.  Det er noe enhver deltager i den demokratiske prosess plikter å forstå.

Billig og platt retorikk.

Det er uheldig at Sølvberg videre later til å sammenligne skepsisen til motstandere av Datalagringsdirektivet med ytterliggående venstreradikale på 70-tallet.  Dette er en blødme som er uverdig en professor ved et anstendig universitet og en type ikke-argumentasjon myntet på å assosiere det noe komiske imaget til AKP(ml) til enhver som nærer skepsis til politikeres motiver.

Å stille seg skeptisk til Datalagringsdirektivet er ikke sammenlignbart med den paranoiaen AKP(ml) veltet seg i.  Og hvorfor skulle det være sammenlignbart?  Må jeg minne professoren på at disse klovnene i sin bunnløse naivitet på ramme alvor forfektet væpnet revolusjon?  At de i sin uforstand uttrykte beundring overfor Røde Khmer?

Men når vi først snakker om AKP(ml) og høytflyvende demokratiske idealer:  hva er egentlig farligst?  En gjeng tullinger som definerer demokratiet og den etablerte staten som en fiende og som dermed klart distanserer seg fra resten av samfunnet, eller elementer i det etablerte demokratiet som forsøker å uthule selve fundamentet for demokratiet og rettsstaten?  Til dels fra noen av demokratiets mest potente maktposisjoner?

En sunn skepsis til statens evne og vilje til å beskytte demokratiet er en grunnleggende forutsetning for demokratiet.  Den er så grunnleggende at hele vår statsform er bygget rundt separasjon av maktstrukturer og mekanismer som skal motvirke uheldig samrøre.  Vår statsform tar også høyde for at det tidvis kan forekomme ond vilje eller uforstand over kortere perioder, og at det skal være særdeles vanskelig å introdusere lovgivning som fundamentalt endrer demokratiets karakter.

Dessverre har den teknologiske utviklingen stilt oss ovenfor en fundamentalt annerledes virkelighet.  Samtidig er politikk blitt et yrke, og vi har ikke lenger luksusen av å ha statsmenn av samme kaliber som de som skrev en av verdens mest progressive grunnlover i 1814.  Jeg tenker med gru på hvilke totalitære trekk en norsk grunnlov anno 2011 ville hatt.  Etter all sannsynlighet ville eiere av "intellectual property" nytt en høyere beskyttelse enn privatpersoner.  Simpelthen fordi de er flinkere til å benytte både press- og lokkemidler til å få viljen sin.

Om Sølvberg vil forsøke å score billige poeng ved å trekke frem klovnene i AKP(ml) så må han gjerne gjøre det.  Men jeg tillater meg å fnyse av den billige retorikken.


Optimisme versus realisme.

Jeg vil også påpeke et avsnitt i Sølvbergs kommentar som begynner lovende, men som så avslører en ekstremt farlig holdning som dessverre har forblitt uartikulert i store deler av debatten.  Sølvberg sier følgende:

Det kan stilles vel begrunnede spørsmål ved norske myndigheters evne til å beskytte befolkningen i vårt sårbare IT-samfunn. Vi har for eksempel hatt en systematisk nedprioritering av IT forskning i dette landet i de siste 20 årene. Dette har selvfølgelig hatt sin konsekvens for kunnskapsnivået i myndighetsorganene. Men det lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen.
Det begynner lovende med erkjennelsen om at myndighetsorganer i Norge antagelig ikke besitter tilstrekkelig kunnskap til å forstå konsekvensene av Datalagringsdirektivet.  Dette er et syn jeg ikke bare deler, men et problem jeg tidligere har påpekt at det er vanskelig å gjøre noe med uten målrettet og disiplinert arbeide over lang tid.

De virkelig dyktige menneskene søker seg ikke til stillinger i staten -- de ser etter jobber der de har større sjanse for personlig tilfredsstillelse.  Både av økonomisk og faglig art.  Det er svært liten sjanse for at noen enkeltperson vil være i stand til å skape en kunnskapskultur som er rotfestet like mye i kunnskap som i holdninger og verdier.  (Politikere burde være intimt kjent med disse problemstillingene fra egen hverdag, når de blir tildelt ministerposter og plutselig står ansikt til ansikt med et byråkrati som er vant til å knekke politikere som tror de kan trumfe gjennom viljen sin uhindret).

Det jeg reagerte på er dog den siste setningen. "Men dette lar seg tross alt rette på når man blir tvungen til å forstå problemstillingen".

Med dette utsagnet later det til at Sølvberg trekker på skuldrene og sier "det ordner seg sikkert".  Denne likeglade holdningen er livsfarlig.  Og den forekommer etter en god tids debatt der vi har fått se flere eksempler på at det ikke er noen grunn til å huse forventninger om at det kommer til å "ordne seg".  Bare det siste året har vi hatt to graverende demonstrasjoner på dette: NAV-saken og Strøm-Erichsens forsøk på å undergrave den frie pressen for å ha satt henne i forlegenhet.

Affæren med Strøm-Erichsen var ille, men ikke verre enn at man kan tilskrive det grov svikt i personlig dømmekraft.  NAV-saken var verre fordi den avslørte mer systemiske problemer -- at politikere kunne finne på å ta avgjørelser uten egentlig å forstå hva de avgjorde eller rekkevidden av det de avgjorde og at det hverken ble "oppdaget" eller adressert før pressen slo det opp.

I et teknologiselskap er sistnevnte en type feil som ville ført til en grundig post-mortem der man ville søkt å finne svaret på hvorfor noe så graverende kunne finne sted og hvordan sikrer seg mot at noe slikt skal skje igjen.  Så later ikke til å være tilfelle i den norske stat.  I motsatt tilfelle ville man kunnet observere en langt dypere sjelegranskning fra aktører som Storberget -- samt færre pinlig naive utsagn.

Jeg skal dog ikke dømme Sølvberg så hardt for å ha begått denne feilen.  Jeg har begått den samme feilen selv ved å overvurdere folks evne til å forstå både de tekniske og prinsippielle problemene ved Datalagringsdirektivet.  Jeg trodde faktisk folk ville være mer interesserte i å informere seg bare man pekte dem i riktig retning.  Realiteten er at ingen gidder.  Folk blir helt blasse i øynene hvis man forsøker å forklare hvilken kunnskap som kan klemmes ut av selv de mest uskyldig utseende data -- bare man har mye nok av dem. 

Og vi bor jo i Norge.  Verdens beste land.  Alt vi gjør er per definisjon bra.  Og når det ikke er bra så ordner ting seg helt sikkert av seg selv.

Det er et tankekors at de mennene som skrev den norske grunnloven hadde mindre tro på statens evne til å handle til folkets beste enn det Sølvberg har i dag.  Jeg vil anbefale Sølvberg å lese "Democracy Index 2010 - Democracy in retreat" fra The Economist Intelligence Unit, fundere over hvilke tendenser som er observert rundt i verden og spørre seg om vi virkelig ønsker å være en del av denne post-demokratiske tendensen.

Jeg for min del er svært glad for at grunnloven vår ble skrevet av progressive, oppegående mennesker i 1814.  For hadde den vært skrevet i dag ville rettighetshavere til "åndsverk" hatt større grad av beskyttelse enn individet, og det sier jeg ikke på spøk engang.

No comments:

Post a Comment