2015-02-15

Om å ta seieren på forskudd.

Mesteparten av mitt yrkesaktive liv har jeg tilbrakt som utvikler -- omgitt av mennesker som er smartere enn meg og der hva du kan gjøre eller hva du kan levere er viktigere enn hva du kan drømme opp.   Og før du tror jeg sier at de var smartere enn meg av falsk beskjedenhet;  endel av folkene jeg snakker om har skrevet kulturmodifiserende programvare du bruker hver dag eller har skrevet lærebøkene du leste på universitetet.

At folk har gode ideer selvfølge.  At et ganske stort antall av de som har gode ideer kunne tenke seg å realisere dem likeså.  At de klarer å realisere disse grandiose visjonene er ikke en selvfølge.  Faktisk er det veldig langt fra å være selv beskjeden virkelighet.

Det største sjokket når jeg for noen år siden begynte å bevege meg utenfor rene teknologimiljøer var hvor virkelighetsfjerne og stormannsgale folk kan være.  Noe av det mest pinlige var å bli konfrontert med folk som liker å tenke på seg selv som gründere og som skrev forretningsplaner som var som dårlig science fiction.

Dårlig science fiction er science fiction der man beskriver en virkelighet som ikke kan avledes av noe som er plausibelt. "Ta-daa!  Så akselererer vi til 5 ganger lyshastigheten".  Sånt tenner meg ikke.  Det er ikke noe for intellektet å fordøye.  Det er tåpelig såpeopera med utrolig teknologi som litterær staffasje for å ta oppmerksomheten bort fra det litterære venstrehåndsarbeidet.

Ditto for dårlige forretningsplaner.  Vi lager X og så skjer det noe magisk og så selger vi sjappa for en milliard.


Kanskje enda verre er det med den særegne formen for idiot som tar seieren på forskudd.  Jeg har opplevd å møte opp på arrangement der det jeg skulle jobbe med skulle annonseres.  Bare for å oppdage at det blir omtalt som "dette skal redde sjappa og bli fremtiden vår".

Jeg så skamfult ned i gulvet og hadde lyst til å bare forsvinne i løse lufta:  vi har jo for faen ikke begynt på jobben ennå. Vi vet strengt tatt ikke om det er mulig -- vi skal tross alt prøve å få en giktbrudden gammel hund til å gjøre helt nye triks.  Ikke nok med det:  vi ble fremstilt som genier. De kunne like gjerne pekt på meg og sagt "denne fyren er smart -- dere er idioter".  De kunne ikke ha skapt mer fiendtlighet om de hadde prøvd.  Kjempemessig lederskap.

Jeg så på det vi drev med som risikabelt, men nødvendig.  Det var vel omtrent 30-40% sjanse for å lykkes.  Og på scenen stod det en fyr som ikke bare hadde innkassert seieren allerede, men som samtidig sørget for at alle andre i rommet hatet oss.  Fantastisk.  I løpet av 10 minutter forverret oddsene seg målbart.

Man oppnår ikke en dritt ved å ta seire på forskudd.  Og man oppnår ikke en dritt når man knytter urealistiske forventninger til noe som har en ganske stor sjanse for å enten tryne eller kreve svært lang tid for å bære frukter.  Å skape forventninger om snarlig gevinst er tåpelig.

Det er forskjell på å sikte høyt og å ta det for gitt at man kommer til å lykkes.

Hvilket bringer oss til noe jeg snublet over i avisa i dag.


Dette minner litt om når finansklyser med glatt sleik proklamerer at en eller annen aksje "skal opp" eller "skal ned".  Ønsketenkende futurum.  Helst brukt med ufrivillig komisk effekt når man prøver å selge en eller annen forestilling til et lettlurt publikum.  Eventuelt dårlig science fiction, der noe presenteres uten at det er underbygget med noen plausibel forklaring.
Et stykke ned i artikkelen finner vi mer pinligheter.



Tre år?

Uten at jeg har noen førstehåndsinformasjon om det vil jeg regne med at det er kloke hoder i Gyldendal som jobber med å realisere denne visjonen. Som storkonsument av bøker har jeg dog ikke opplevd at dette arbeidet manifesterer seg på noen måte som er merkbar for meg.  Hvis jeg skal lese norske forfattere skjer det ved at jeg kjøper bøkene via Amazon eller lignende.  Norske forlag har ikke klart å gjøre seg selv synlige eller relevante der jeg oppholder meg.

Om jeg skal få komme med et lite tips her:  litt mindre pompøst prat og litt mer action.  Istedenfor å fortelle alle hvor bra det skal bli, bruk heller energien på å støtte de i sjappa di som forsøker å gjøre noe med saken.  Støtt de i sjappa som våger seg ut på tynn is og som står i fare for å bli sabotert av bebrillede autistiske revisortyper som blir dritnervøse av ethvert avvik fra rutinene de er vant med og som spar rikelig med sand i maskineriet for innovasjon.   I motgang tenderer folk til å falle tilbake på det de er komfortable med -- ikke det som er strategisk lurest.

Det siste de trenger er at noen innkasserer seieren på deres vegne før publikum har sett noen som helst indikasjon på at det dere driver med har noen effekt.

Regn med at ting tar tid.  Det skal prøves og feiles endel når man skal omstille seg.  Spesielt når man er nesten 15 år på etterskudd.  Det er endel mennesker som nødvendigvis må ut fordi de ikke evner å omstille seg og det er antagelig endel mennesker som må inn.  Noen av de som må inn kommer til å skremme livskiten av deg fordi du ikke forstår dem og de ikke gir deg den respekten du føler deg berettiget til.

Som om det å sitte å dingle med beina i 15 år mens Amazon spiser kaken din er noe som gjør deg berettiget til respekt.

Og apropos de som skal ut:  start øverst.  Å iverksette en omstillingsprosess med bakstreverske "tradisjonsrike" ledere er i beste fall ekstremt tidkrevende og i verste fall umulig.  Du kan ansette all verdens superstjerner, men du kommer ikke i mål om de ledes av noen som mister motet og søker tilflukt i det de opplever som kjent og trygt når de opplever litt motgang.

Lykke til.